Gullvinner Endre Strømsheim kom til VM med et nødskrik: – Holdt på ...

–⁠ Jeg holdt på å miste alt med tanke på å ikke få gå VM.

Den ferske verdensmesteren på fellesstart overdriver ikke.

Hadde han ikke vært blant de 15 beste i verdenscupen før VM-start, er det ikke sikkert han hadde gått en eneste distanse her i Lenzerheide.

Det fordi formkurven hans etter åpningsseieren i Kontiolahti i desember pekte én vei: Nedover, og det bratt.

Med en 23. og 25. plass i Anterselva i siste verdenscuphelg før mesterskapet, fikk han akkurat sjanglet seg til VM som 14. beste i verdenscupen.

Så begynte jakten på formen som faktisk skulle gi medaljer. Utgangspunktet så håpløst ut.

I jakten på VM-plass, hadde han presset seg til grensen av hva som var bærekraftig med en kropp som ikke var på lag.

– Det var veldig, veldig tungt å gå skirenn da kroppen ikke fungerte, og jeg måtte levere. Jeg kunne bare tape i den situasjonen, fortalte Strømsheim i starten av VM.

Derfor var lettelsen åpenbar for alle da han faktisk viste form i VMs åpningsøvelse. Det er ikke ofte man ser en så lykkelig norsk herreløper etter syvendeplass på en sprint.

– Det var så deilig, altså. Herregud, jeg har hatt en kropp som ikke har fungert i det hele tatt, sa han da.

Til slutt endte det med gull på stafett og gull på den avsluttende fellesstarten.

– Han har hatt litt av en reise. Fra å være best i verden i første skirenn, til å være nesten dårligst i verden midtveis, og så kommer han som en rakett på slutten og vinner to VM-gullStrømsheim var også med på stafettlaget som tok gull lørdag. på rappen her. Denne helgen kommer han til å huske resten av livet, sier bronsevinner Johannes Thingnes Bø.

Han sier det er «utrolig at det går an».

– Timing er veldig, veldig viktig i toppidrett, og i år treffer jeg på timingen. Jeg får seieren (i Kontiolahti) som gjør at jeg har litt å gå på. Så kommer jeg meg gjennom en periode hvor formen ikke funker, og kommer meg tilbake i form når det er VM, sier Strømsheim selv.

– Jeg har jo opplevd litt andre ting tidligere i karrieren som gjør at jeg er forsiktig med å kalle det her for motgang, sier han så, med gullmedaljen rundt halsen.

Han snakker om perioden han jaktet på gjennombruddet.

For Strømsheim er 27 år, men dette er hans første sesong på landslaget.

I verdens beste skiskytternasjon på herresiden de siste årene, er nåløyet for å komme gjennom uhyre trangt. Det er kun plass til seks på et landslag.

– Det er den lengselen etter å slå seg opp blant de beste, og de årene før man får etablert seg i verdenscup. Det gjør at man får en helt ekstrem sult, og man blir veldig oppfinnsom og ivrig på å teste ut nye treningsmetoder for å ta det siste steget, sier Strømsheim.

Disse metodene har for lengst vekket oppsikt i miljøet.

Nå viser det seg at det holder til VM-gull, også. Symbolsk nok sto han på pallen sammen med klubbkamerat og sølvvinner Sturla Holm Lægreid, den nye vinen på dagen brødrene Bø gikk sitt siste mesterskapsrenn.

Denne gangen var det Endre Strømsheim «Ja, vi elsker» ble spilt for.

– Det sank litt inn under nasjonalsangen, sier verdensmesteren.

– Det var utrolig deilig å kjenne på.