«The White Lotus»: Slanger i paradiset

---

5

TV-SERIE

«The White Lotus - sesong 3»

Serieskaper: Mike White

8 episoder (en episode ukentlig)

Max

---

Enda en gang blir vi vitne til hvordan en gruppe svinsk rike gjester går sin egen undergang i møte under oppholdet på et luksushotell. I tredje sesong av «The White Lotus» er vi kommet til lotusens hjemkontinent og til Thailand, nærmere bestemt Koh Samui hvor det fiktive og luksuriøse spahotellet serien er oppkalt etter, blir utgangspunktet for en emosjonell orgie i fornedrelser, intriger og svik, samt en stadig mer spent krimhistorie krydret med incestuøse skandaler og menneskelig grums. Alt svettes ut sammen med den eksistensielle angsten under et konstant alkoholkonsum. Og det vil bli blod når vi kommer så langt, sånn er det bare i denne serien.

Manusforfatter og regissør Mike White la de første sesongene i serien til The White Lotus-kjedens hoteller på henholdsvis Hawaii og i Italia, og har sanket Emmy-priser og glitrende kritikker fra så vel seere som anmeldere. Om sesong 2 var litt tammere i forhold til den slående premieresesongen, tar White igjen det forsømte i sesong tre. Her legger han til rette for et seigt og klamt mørke som sakte dras fram i dagslyset gjennom de første episodene, latent liggende i et persongalleri som er så uspiselig at det nærmest er en fryd å se dem kveste seg selv moralsk, mentalt og kroppslig.

Anslaget er i tråd med de første sesongene. Episode 1 starter med en voldshandling, rettere sagt en flytende død budbringer som varsler om det som skal komme. Så spoler handlingen en uke tilbake i tid. The White Lotus Retreat & Spas tilsynelatende underdanige og alltid smilende stab tar imot en brokete bukett gjester, i all hovedsak amerikanske.

Familien Ratcliff består av en pilleknaskende mor (Parker Posey) og en styrtrik finansakrobat av en far (Jason Isaacs), og deres tre voksne barn. Fremst av dem brødrene Saxon (Arnolds sønn Patrick Schwarzenegger) og Lochlan (Sam Nivola). Førstnevnte etableres raskt som seriens mest usympatiske, og scener med broren antyder relasjoner som serien så langt har skygget unna. Ubehaget når et annet nivå, mildt sagt.

Chelsea («Sex Education»-stjerna Aimee Lee Wood) og hennes mye eldre kjæreste Rick (Walton Goggins) er vanskeligere å bli klok på i starten. Hun er livat og sosial, mens han går rundt som et lummert kumlokk av depresjoner ingen kan kjøpe seg ut av. Eller?

De tre gamle ungdomsvenninnene Kate (Leslie Bibb), Jaclyn (Michelle Monaghan) og Laurie (Carrie Coon) har ikke har sett hverandre på mange år, men gjenforenes nå på tidenes jentetur. De har hatt ulike livsløp, og har ulike behov når de ankommer «paradiset», men det som er av gammelt agg og misunnelse dem imellom, bryter overflaten i møte med svett sol, eventyrlyst og stive drinker.

Legg til Belinda (Natasha Rothwell), som kommer til Thailand som representant for White Lotus-kjeden, og som møter gamle spøkelser fra fortiden, samt noen av hotellets ansatte som Gaitok (Tayme Thapthimthong) og Mook (Lalisa Manoban, bedre kjent som artisten Lisa). Førstnevnte en litt ubehjelpelig vakt som er hodestups forelsket i gjesteverten Mook. Det er så man krymper seg hver gang han forlater vaktposten for å være hyggelig mot Mook eller forbipasserende.

«The White Lotus» viser igjen hvor korrumperte mennesker kan bli, og hvor infam en serieskaper kan være mot figurene sine. Vi aner en «kill your darlings»-teori satt ut i praksis, og at første steg inn i det etter hvert ganske så totale mørket er karakterdrap over en lav sko. Serieskaper Mike White tar den overfladiske, latent imperialistiske amerikanske eliteklassen på kornet, blant annet gjennom Victoria Ratcliffe (Parker Posey), en skikkelse som er så ødelagt at selv den overdrevent slepne sørstatsaksenten renner fritt i munnvikene.

Virkelighetens luksushotell tilhørende Four Seasons-kjeden i Koh Samui blir en perfekt ramme for et fiktivt drama med mange overdådige detaljer og overrislet med drømmende eskapisme. Og med nok av mørke kroker og avsidesliggende bungalower til at krisene kan utfolde seg i det skjulte.

Posey er bare en av flere fine karakterskuespillere som her går på slak line. Som Walton Goggins («Justified», «The Hateful Eight»), kjent fra roller hvor han er hyper og snakkesalig, men som i rollen som Rick får spille ut det urovekkende som ligger latent i stilen hans, og hvis depressive åsyn er en fest. Etter hvert beveger Rick seg ut av The White Lotus-sfæren mens han etterlater Chelsea. Hun igjen må forholde seg til grenseoverskridende fylle- og dopfester som beveger seg ut i det blendende vakre øylandskapet når de aller rikestes yachter heiser anker.

Sesong tre av «The White Lotus» viser at denne serien knapt har grenser når umoralen skal pirkes fram fra de mest intime kvisthull, og den infame humoren underveis er dryppende og ufiltrert. Det handler om makt, dårskap, sex – åpenbart også av det usunne slaget – og manipulering, maktbruk, psykisk vold og mentale utbrudd.

Det hele bæres oppe av bunnsolid håndverk, fra det intrikate og presise manuset og karaktertegningene, til eminente skuespillere, foto og bruk av omgivelser ,enten det er Koh Samui, Phuket eller Bangkok. Men når fantasien og de giftigste menneskelige syndene slippes fri, hjelper det ikke hvor overflatisk perfekt og vakkert alt er. Da slikkes dette paradiset rent av flammene fra en mer og mindre rettskaffen skjærsild.

Anmeldelsen er basert på 6 av 8 episoder.