En syltynn historie. Tone Ingebrigtsen: «Alltid mamma. Livet med Team Ingebrigtsen»

Merkevarebyggingen av «Team Ingebrigtsen» truer med å drukne i et hav av uvesentlige detaljer.

To år etter at mannen hennes, Gjert Ingebrigtsen, kom med boken «Kunsten å oppdra en verdensmester», er det altså Tone Ingebrigtsen sin tur.

Husker? Gjerts bok: Er dette alt?

Jeg kan forstå at Aschehoug er opptatt av å presse Ingebrigtsen-sitronen for mest mulig saft, og slikt sett bør fremtiden for disse realitybøkene se lys ut sett fra forlagets ståsted: Det er ennå syv barn å ta av. Ingen grunn til å stoppe her.

les også

Løperfruene

Eller kanskje det tvert imot holder nå. For dette er syltynne saker.

Tone Ingebrigtsen ble gravid første gang som 16-åring, og fødte sitt siste barn som 43-åring. I løpet av disse 27 årene har hun altså, i nært samarbeid med sin mann, frembrakt løpebrødrene Henrik, Filip og Jakob Ingebrigtsen. Samt ytterligere tre gutter og en jente. De spesielt interesserte har fått et grundig innblikk i familiens liv gjennom realityserien «Team Ingebrigtsen».

En god del av boken reflekterer denne TV-serien, og tilbyr utfyllende detaljer om infrastrukturen i familien, for den som måtte ha behov for det. Tone Ingebrigtsen har gått fullt og helt inn i rollen som familiens tilrettelegger. Det handler om organisering, om matlaging og om vaskerutiner.

Skulle du for eksempel lure på hva slags skyllemiddel hun foretrekker, er det bare å lese boken. 

Men Tone Ingebrigtsen har også en karriere som frisør og er innehaver av to frisørsalonger. Den delen av boken som handler om yrkeslivet hennes er dessverre ikke helt fritt for hverken forkledd selvskryt eller tilløp til tekstreklame. 

Slike uheldige (bok)sider kan nok ha sammenheng med en følelse jeg sitter igjen med av at det ikke egentlig er hennes egen stemme vi hører i denne fortellingen. Skyggeforfatteren Kristin M. Hauge har gjort en profesjonell og grei jobb, og laget en tekst som flyter god. Men som samtidig er totalt blottet for litterært særpreg og egenart. På den andre siden er det jo godt gjort å tyne boken til nesten 250 sider.

Dette glatte inntrykket finner vi igjen i den totalt idylliserende fremstillingen av samholdet i familien Ingebrigtsen. Det gjelder også svigerdøtrene som etter hvert har kommet inn i «klanen», skal vi tro svigermor. 

Det er vanskelig å sette fingeren på noe minneverdig man sitter igjen med etter lesningen av denne boken. Enkelte vil kanskje identifisere seg med bokens nærmest heroiske skildring av denne kvinne- og morsfiguren.

Vi andre kan like gjerne bruke tiden på å ta oss en løpetur.

Anmeldt av: Sindre Hovdenakk