Filmanmeldelse «Søstre elsker evig»: Søsken-ærlighet

DOKUMENTAR

«Søstre elsker evig»

Premiere på kino fredag 12. april

Norge. 15 år. Regi: Sigve Endresen

Med: Wilde Siem, Marin Siem, Guri Barka

Marin Siem har planlagt å ta livet sitt siden hun var tenåring. Da hun omsider gjør det i 2022, på bursdagen sin, har hun tilsynelatende holdt ut et tosifret antall år på overtid, primært for å skåne familien, og især storesøster Wilde, for det hun forstår at kommer til å bli en vanvittig sorg.

Marin spiser et siste måltid på McDonald’s, støvsuger leiligheten slik at det skal bli mer «koselig» å tømme den etter at hun er borte, og tar farvel med søsteren, som er fullt innforstått med det som kommer (de to har samarbeidet om talen Wilde skal holde i begravelsen).

Kameraet er på da Wilde får beskjeden. Marin ble funnet i sengen sin hjemme. Hun ble nøyaktig 29 år gammel.

Tidlig i «Søstre elsker evig» får vi vite at heller ikke Wilde er fremmed for depressive perioder. Men de er tydeligvis ikke like dype og kompliserte som lillesøsterens, som hyppig, helt fra hun var ung, har falt ned i «det sorte hullet».

Marin ble diagnostisert med bipolar lidelse. Utover det, er denne filmen sparsom med opplysninger om livsløpet hennes.

Vi får med oss at foreldrene er skilte, men kan ikke uten videre anta at det bidro til å svekke den mentale helsen hennes. Vi får høre at hun hadde en god periode da hun bodde utenlands, i Sør-Afrika, men kan ikke vite om det hadde vært bedre for henne om hun hadde blitt der.

For hvem kan vite noe som helst om hvordan et annet menneske opplever verden og livet i den. På mobilen hadde Marin et bilde av seg selv og Wilde, tatt med et filter som fikk ansiktene deres til å se komisk forvrengte ut. Marin ler med hele seg hver gang hun ser søsteren sin med dette ansiktet, som kan se ut som en marerittvisjon av maleren Francis Bacon:

«Det er som å se Wilde med min depresjon – i 20 sekunder», skratter hun. Faren forteller om en morgenen da Marin våknet opp og alt hadde virket ålreit – ja, faktisk bra. Utover disse 15 sekundene gjør datteren krav på å bli trodd når hun sier at «det er ingen ting i meg som har lyst til å leve».

Endresen tar oss inn i Wilde Siems liv seks måneder etter selvmordet (hun er selv kreditert for «manus»). Storesøsteren er matt av sorg, satt på medisiner som gjør henne trett om morgenen, men er utstyrt med en svart humor – en evne til å vitse med det forferdeligste forferdelige – som tar henne gjennom dagene.

Marin hadde den samme evnen. Det ser vi i videoopptakene de to søstrene tok i månedene forut for handlingen (som etter alt å dømme fant sted før veteran-dokumentaristen Sigve Endresen entret bildet).

Det kan være vanskelig å se at et menneske lider. Marin kunne smile og skratte. Så «helt normal» ut. Det er vrient, noen ganger umulig, å hjelpe et voksent menneske i seriøse vansker. Wilde prøvde og prøvde.

De to var «vår familie», sier hun. Nå spør hun seg om Marin «levde for min skyld» – implisitt: for lenge – og om hun brukte lillesøsterens sykdom som et «påskudd for å ikke ta tak i eget liv».

Psykologen hun sier dette til, er den eneste helsearbeideren som er å se i «Søstre elsker evig». Det er ingen andre fagfolk med, ingen snakkende hoder, lite statistikk og ingen moralske eller på andre måter formanende pekefingre.

Wilde sier hun vil bruke filminnspillingen som «terapi». Endresen graver svært lite i familie- og sykdomshistorien, lanserer ingen «løsninger». Synes ikke å være veldig opptatt av hvorvidt dette «kunne vært unngått». Filmen overlater til oss publikummere å tenke over det fundamentale, enormt komplekse temaet.

«Søstre elsker evig» er ukunstlet, på grensen til uutholdelig tilbakeholden og lite utfyllende. Vi mennesker vil jo helst bli servert forklaringer – også i møte med det som vanskelig kan forklares. Filmen henvender seg primært, tenker jeg, til etterlatte som har befunnet seg i det noenlunde samme terrenget som Wilde Siem.

Noen vil sikkert mene at det er «uansvarlig» at «Søstre elsker evig» i det hele tatt er laget. Til dem er det bare si: Alvorlige psykiske lidelser med selvmord som følge, forekommer. Det som er uansvarlig, er å ikke snakke om det.

Trenger du noen å snakke med?