Musikknyheter.no Parkway Drive på Tons of Rock 2024

Beviste hvorfor de fortjener å stå på festivalens aller største scene

Foto: Terje Dokken

Australske Parkway Drive har i over 20 år satt sitt tydelige preg på metalscenen med sin unike blanding av metalcore, hardcore og melodisk death metal. Gårsdagens konsert på Tons of Rock var intet mindre enn en konsert som liksågodt kunne ha avsluttet festivaldagen – nei kanskje til og med hele festivalen!

Først og fremst må det snakkes om hvor sinnsykt høyt budsjettet for denne konserten må ha vært. Altså, her snakker vi en konsert i likhet med Kvelertak-avslutningen på Tons i fjor. At konserten var på festivalens nest største scene gjorde det desto mer episk med tanke på at et slikt oppsett er noe av det sjeldne, i hvert fall fra et band som ikke var kveldens siste.

Vokalist Winston McCall var i hundre og kommanderte dette spetakkelet med en kraft uten like. Allerede fra Glitch, var det ingen tvil om at dette kom til å smelle – og smelle gjorde det, veldig, veldig hardt!

Wishing Wells startet med et rolig akustisk gitarspill som ga inntrykk at dette kom til å bli en rolig ballade – men nei. På droppet sprutet flammene fra scenen og jeg følte plutselig at jeg var på Rammstein på Bjerke travbane.

McCall etterspurte mer energi og at flammen måtte holdes i live på Vice Grip. I likhet med de faktiske flammene fra scenen, var flammen i bandet tent helt fra start til slutt. «Selv om du ikke kan ordene vil jeg at du skal synge», ropte ham. Det skulle være vanskelig å ikke la seg rive med og skrike ut.

Etter en rekke knallharde låter, gikk settet over Chronos som gjesten musikere på fiolin og cello. Det var et fint avbrekk som viste at bandet var mer enn bare pyroteknikk. Det var så gjennomtenkt og passet overraskende godt inn i settet.

Darker Still starten med en slags Western-intro, igjen med akustisk gitarspill. Det var fint å få variasjon i settes i likhet med låta før, men denne var noe mer lugn. Litt vel mye, kanskje – men det gikk ikke mye tid før Bottom Feeder satte scenen i fyr og flamme igjen – og det ble klikking blant publikum. Det er heller ingen overdrivelse, for scenen var faktisk tent på. McCall banket seg dyrisk på brystet mens helvete brøt løs.

Med Crushed og Wild Eyes til å følge etter, var dette et sterkt kapittel i Tons’ historie over deres aller beste konserter. Neste gang er de mer enn verdige å kunne spille på festivalens største scene.