Filmanmeldelse «Magic Mike's Last Dance»: Nei til salg av ...

Gå og skam deg, Steven Soderbergh.

ROMANTISK KOMEDIE / DRAMA

«Magic Mike’s Last Dance»

Premiere på kino fredag 10. februar

USA. 9 år. Regi: Steven Soderbergh

Med: Channing Tatum, Salma Hayek, Jemelia George, Ayub Khan-Din, Juliette Motamed

«Magic Mike» (2012) var en god del bedre enn noen kunne forvente. En film om mannlige strippere som funket aller best for utdrikningslaget – slik det skal være. Men som hadde ett og annet for mer edruelige demografier også.

Nærmere bestemt et blikk for ting vi i dag diskuterer daglig: Økende økonomiske forskjeller, klassespørsmål og gig-økonomi. På dette feltet var den en smule forut for sin tid.

Oppfølgeren «Magic Mike XXL» (2015) manglet Steven Soderbergh bak kameraet – og Matthew McConaughey foran. Den var tynnere, men full av vulgært godt humør likevel. Slett ingen katastrofe.

«Magic Mike’s Last Dance», derimot, er en katastrofe. En film som setter forgjengerne i vanry, og en av de mest livløse, minst sjarmerende og umorsomme «romantiske komediene» jeg kan huske å ha sett.

Vår mann Mike (Channing Tatum) står på bar bakke igjen, etter å ha mistet møbelbusinessen sin under pandemien. Han er bartender på en veldedighets-tilstelning da han møter Maxandra Mendoza (Salma Hayek), en separert, jet-settende sosietetsfrue.

Det kommer Max for øre at Mike har en fortid som – ahem – danser. Hun ber ham gjøre comeback. Betaler godt.

Rundt 10 minutter ut i «Magic Mike’s Last Dance» er det så at Mike bestiger Max (begge er påkledd, må vite), og begynner å jukke på henne, som en hund, primært i ansikts- og skrittregionen. Situasjonen er komisk og erotisk, alt ettersom øyet som ser, og dessuten en påminnelse om hvor forsvinnende lite sex det er å se i amerikanske mainstream-filmer i våre dager.

Filmen skal aldri bli så livlig igjen. Max ser et lys av noe slag, og ber Mike om å bli med henne til Storbritannia. Denne leiligheten i Miami? Pah! Bare en simpel sekundærbolig. Vent til du ser den i London – med egen butler og alt! Igjen: Betaler godt.

For å illustrere at «Magic Mike’s Last Dance» nå beveger seg fra USA til England, velger Soderbergh å filme en bunke gjenstander i en suvenirbutikk (små Bjørnen Paddington-er, røde dobbeltdekkere). Alle de mest klassiske London-klisjeene – under ett og samme tak! Tid og penger spart! Det er så slapt at det knapt er til å tro, og det sier alt om hva regissøren tenker om oss som ser på: At vi er idioter som ikke fortjener bedre.

Hva er det så Max vil med Mike i England? Ikke ha mer sex, faktisk. Ikke til å begynne med, i hvert fall. Nei. Planen er å hevne seg på eks-mannen på atskillig mer kørka vis.

Maxandra disponerer et inntil nå ærverdig teater, The Rattigan, som har vært i eks-mannens familie i generasjoner. Nå vil hun sette opp et striptease-show der for å kompromittere og ydmyke ham!

Den satt, tenker jeg.

Herfra og ut forløper «Magic Mike’s Last Dance» som en Elvis Presley-film fra 1960-tallet, bare dummere. Max og Mike får gleden av å teste ut en serie talenter hentet fra Londons gater og det europeiske kontinentet. De må forsere et par hindre i løypa, blant dem en grå mus av en kvinnelig byråkrat som sikkert kan jukkes til fornuft.

De må prøve ikke å bli hodestups forelsket. (Hvorfor det? Aner ikke).

Mike må vinne respekten til Maxandras datter Zadie (Jemelia George) – en karikatur av en humørløst woke Z-er, som forsyner filmen med en fortellerstemme-tekst om dansens kulturhistorie. Den høres ut som det den er: Avsnitt fra en stiloppgave på ungdomsskole-nivå.

Han må bli godtatt av Maxandras strenge – men egentlig ganske greie! – butler Victor (Ayub Khan-Din). Det er ikke gjort i en håndvending. Som representant for den amerikanske arbeiderklassen (han spiser ikke grønnsaker og kan ikke knyte slipset sitt) står Mike lavere på rangstigen enn den britiske tjeneren.

Reid Carolins manus må være et av de svakeste som er blitt filmatisert av en høyt respektert regissør. Plottet kunne vært drømt opp av en 11-åring på bestilling fra The Disney Channel. Dialogene er smertefullt tåpelige. Karakterene er paddeflate, endog usympatiske. Jeg mener, denne Max er da et redselsfullt, bortskjemt menneske, er hun ikke?

Tatum er lun, og kan danse. Men regissøren hans utviser en i beste fall helt middelmådig teft for å fange bevegelse og koreografi på kamera. Så ikke mye å hente der heller.

Mot slutten blir «Magic Mike’s Last Dance» direkte bisarr. Før den siste halvtimens sjokkerende tamme Chippendales-show (aldersgrense: 9), smetter Soderbergh inn en pause-plakat (!) som muligens skal understreke hvor teit han synes alt dette er. Hvor lite han bryr seg, hvor lite han er villig til å yte.

Dernest overlater han 50% av scenen til en kvinne (Juliette Motamed) vi såvidt har møtt, og på ingen måte bryr oss om, og ber henne lire av seg en haug ytterst gjennomsiktige, liksom-feministiske floskler om «frigjøring».

Mest uforståelig av alt: Han ber Tatum om å danse klimaks-dansen med en annen kvinne enn Maxandra (nemlig Kylie Shea). Hæ?

Effekten er like tilfredsstillende som et avbrutt samleie, og setter to røde streker under det vi har visst i snart to timer allerede: At «Magic Mike’s Last Dance» er en pinlighet for alle involverte, flau for alle tenkelige kjønn og med god margin den verste, mest alarmerende amatørmessige filmen Steven Soderbergh har satt navnet sitt på.

Regissøren har alltid vært opptatt av sin allsidighet. Vel, gratulerer. Han kan nå legge rein søppel til på CV-en.

Se flere saker fra filmverdenen på VGTV: