TV-anmeldelse «Lykkeland» sesong 2: Slagene på oljeberget – VG

Mørkere, mektigere og stiligere om livet, havet og oljen.

«Lykkeland» sesong 2Norsk dramaserie i åtte delerMed: Anne Regine Ellingsæter, Paal Herman Ims, Pia Tjelta, Ole Christoffer Ertvaag, Laila Goody, Malene Wadel, Bart EdwardsManus: Mette M. BølstadRegi: Petter Næss / Pål JackmanPremiere på NRK1 søndag 2. januar 2022 kl. 19.40 og på NRK TV

Alexander L. Kielland glir som et spøkelse gjennom «Lykkeland». Både forfatteren og boligplattformen.

Begge avsløres i de avsluttende episodene av andre sesong. Førstnevnte med sin «Garman & Worse»-analogi om havet. Sistnevnte i en skremmende effektiv dramatisering av den grusomme ulykken.

Før det har fortellingen om et Stavanger i moralsk og maktpolitisk endring allerede balansert godt mellom bedehus og dykkerklokker, champagne og sikkerhetsventiler samt Markusevangeliet og «Den ensomme rytter».

Akkurat som Kiellands konfliktlinjer mellom unge og gamle.

Åpningsbildene i første episode der Rein Hellevik (Ole Christoffer Ertvaag) kaster søppel rett i Nordsjøen er sånn sett effektivt beskrivende. Ikke bare som en – litt overtydelig – metafor på hvordan fiskerinasjonen Norge har gått over til å misbruke sin største naturressurs.

Men også som frempek til hvordan kjappe og enkle løsninger etter hvert biter oljenasjonen Norge i rumpa.

Anna Hellevik (Anne Regine Ellingsæter) utviser en nærmest magisk evne til å være nærkontakt til samtlige av de store hendelsene i syttitallets oljehistorie.

Som hvitskjeggen i «Det var en gang et menneske» observerer hun blowouten på «Bravo» i 1977, dykkerulykken i Skånevikfjorden i 1978 og selvsagt Alexander Kielland-ulykken på personlig avstand.

Pia Tjelta snakker fremdeles moderert Eiganes-sosiolekt og er generelt fantastisk som rederfruen Ingrid Nyman. Hun drikker champagne på dagtid like naturlig som hun tilpasser Jesus sine moralsetninger når barnebarnet blir for fromt, eller forklarer hvordan verden fremdeles skapes i pissoaret.

Andre sesong av «Lykkeland» tar for seg den mørkere delen av det økonomiske eventyret vi fremdeles lever så godt av. Om overtidsarbeid forkledd som «harmonisering» av timelister, økende forskjeller mellom de som har og de som ikke har. Om hva som egentlig er sannheten.

Og om sannheten egentlig er så viktig.

Eller som en karakter sier et stykke ut i første episode: «Vi har ikke prinsipper».

Likevel er det nettopp den prinsipielle balansen mellom gudfryktighet og næringsmuligheter som gjør Toril (Malene Wadel) til en av de mer symbolsterke karakterene, der hun står i rolig spagat mellom bedehus og utelivsbransje.

Se video her (anmeldelsen fortsetter):

Generelt er fortellingen tatt bort fra distrikt og politikk, og skrudd tettere på hvordan en by kan leve med både Gud, Mammon og litt for mange amerikanere som sier «god damn» og synes «Stavænger Æftenblæd» er passe irriterende. Et godt tidsbilde der anakronismene er få.

Så får det heller være at noen fremfører Iggy Pops «Lust for Life» og Grover Washington, Jr. sin «Just the two of Us» en god stund før resten av verden hadde hørt låtene.

Sammen med en tilsvarende tolkning av Stavangerensemblets «Kan'kje finna fingen» havner disse tolkningene greit innenfor, i en syttitallslekker tilnærming til tro, håp og kjærlighet.

Men størst blant dem er oljeinntektene.

Anmelderen har fått se hele sesongen