«Farmen kjendis»-vinneren: De som kjenner meg godt, vet at jeg ...

– Jeg vil ikke at det skal høres ut som en sånn «self pity»-greie, for det er mange som har hatt det verre enn meg, sier Kjersti Grini (53), og vrir seg i stolen.

Hun, som gjerne framstår sterkere enn de fleste, skal i dette intervjuet vise nye og mer sårbare sider. Vi kjenner henne som ærlig, rett fra levra, men nå vokter hun ordene sine for ikke å framstå som et offer.

For sterk, det er hun. Åpenbart.

Den rebelske håndballspilleren, som med sine 1003 landslagsmål for Norge oppnådde rockestjernestatus på 90-tallet, gikk hen og gruset alle sine konkurrenter i «Farmen kjendis».

Da hun parkerte motstandere på vei til seieren, ble hun av de andre omtalt som en «maskin».

Men Kjersti er usedvanlig menneskelig her hun sitter, på kafeen til historiske Gjøvik gård ved Mjøsas bredder. Hodet er svakt framoverbøyd, som for å minske høyden på 1,78. 

Hun smiler litt forsiktig.

– Jeg visste at jeg var den som trengte de pengene mest, så jeg har ikke noe dårlig samvittighet for at jeg – som opprinnelig «Torpet»-deltaker – stakk av med premien. Jeg holdt fokus på det jeg skulle gjøre hele veien.

Hvorfor premien til en verdi av 450.000 kommer ekstra godt med for Kjersti, skal vi komme tilbake til senere.

– Dypt urettferdig

Sist gang hun var med i «Farmen kjendis», ble det en mediestorm uten like da Kjersti omtalte den brune kua Juanita for en «negerku». 

I januar 2022 ble ordvalget heftig debattert, og innboksen til den tidligere håndballspilleren fylte seg opp av hatefulle meldinger fordi hun – av mange – ble ansett som en rasist.

Debatten og anklagene blusset opp igjen i vinter, da Kjersti uttalte i en «Torpet kjendis»-episode at «det eneste jeg angrer på er at jeg la meg så flat den gangen».

– Jeg liker å gå litt i bresjen for at vi ikke må være så hårsåre og raske til å dømme hverandre. For jeg opplever hele den greia der som dypt urettferdig, sier hun og rister oppgitt på hodet.

– Det enkleste hadde kanskje vært å ikke nevne noe om dette igjen?

– Jo, men jeg tenker ikke så mye over sånt. Jeg tror mange er ganske bevisst på hva de sier og gjør når kameraet er der. Det glemmer jeg helt.

Kjersti forteller at oppstyret rundt bruken av n-ordet har vært verst for datteren Sara (16), som likte morens utsagn svært dårlig.

– Hun skulle nok ønske at jeg bare blendet inn og ikke syntes.

53-åringen mener at den yngre generasjonen er mer hårsåre, og påpeker at de unge i dag lever med et stort, konstant press fra alle kanter.

– Mens jeg legger mer vekt på at hver og en må få være seg selv. Ikke behøve å gjøre seg til hele tiden, for da blir man fort veldig sliten.

«Gutten»

Helt fra hun var barn, opplevde Kjersti reaksjoner på det «å være seg selv».

– Jeg var veldig aktiv, litt sånn ADHD-unge som var høyt og lavt. Jeg fant på alt mulig rart. Lekte med fyrstikker, tente på skogen … Det var mye greier. Testet ut grenser i alle retninger. Jeg var ganske god på å bli tatt på ting.

Hjemme på Jaren på Hadeland vokste hun opp som den minste i en søskenflokk på fem. Nesten all ledige tid gikk med på å spille fotball – med gutta.

– Jeg ble kalt «gutten», og det syntes jeg var så nedrig.

Hun flirer når hun tenker tilbake på en hendelse.

– Jeg husker at jeg sparte til langt hår for ikke å bli tatt som gutt. Under en kamp jeg spilte, sto det en liten gutt sammen med pappaen sin og så på. Da jeg løp forbi, hørte jeg han guttungen si: «Se på den langhåra gutten, da, pappa». «Faen, da», tenkte jeg.

– I dag er det stort fokus på kjønnsidentitet. Tenkte du over det den gangen?

– Ja, visst tenkte jeg over det. Jeg syntes det var kjempevanskelig. Men jeg var jo «guttete». Jeg skulle egentlig ønske jeg var gutt da jeg var liten. 

– Så jeg er veldig glad for at jeg ikke er liten i dag, for da hadde jeg sikkert begynt å skifte kjønn.

– Hvordan håndterte du disse vanskelighetene?

– Nei, jeg husker at jeg banket opp hun som ertet meg mest. Det roet ikke ting ned, for å si det sånn. Da skjønte jeg at: «OK, det å bruke vold er liksom ikke veien å gå».

Hun humrer, rått og avvæpnende.

– Nei, man må bare holde ut. Det er det som er vrient. På ungdomsskolen tror man at det man opplever er hele livet, liksom.

Som 13-åring fikk Kjersti beskjed av moren om at det var på tide å slutte å skifte i garderoben med de andre guttene. 

Hun ble beordret til å gi opp fotballen for godt, og derfra og ut var det håndballen som gjaldt.

Droppet ut av skolen

Som 16-åring ble hun den yngste gjennom tidene som debuterte på håndballandslaget. Plutselig sto hun og skrev autografer, og hadde «alles» øyne rettet mot seg.

– Det var en spesiell tid, altså. Det var vilt gøy og inspirerende, men også vrient. Det tente noe i meg. Jeg fikk smaken på det å være på samling, trene to ganger om dagen og jobbe veldig profesjonelt med å bli god. Og det elsket jeg jo!

Ungjenta prøvde å innrette livet sitt etter det harde treningsregimet, men fikk ingen drahjelp fra skolen.

– Så jeg sluttet på videregående i førsteklasse. Herregud, hadde dattera mi kommet med det nå, så hadde jeg jo ikke tillatt det, sier hun og sperrer opp de gnistrende, blå øynene.

Hennes egen mor, Elizabeth Grini, stilte villig opp og kjørte datteren på treninger klokka seks om morgenen. Samtidig stilte hun krav. Kjersti måtte begynne å betale leie hjemme, og fikk seg deltidsjobb for å kunne bidra økonomisk.

Som 18-åring forlot hun Hadeland og flyttet alene på hybel i Oslo. Men livet som håndballspiller for Bækkelaget var ennå ikke lukrativt.

– Det var trangt. Jeg overlevde på å handle på Shell. De første Shell-kortene kunne man overtrekke fordi de ikke sjekket om det var penger på kontoen. Så jeg handlet dritdyre matvarer på bensinstasjonen fordi jeg ikke hadde penger. Det var jo helt idiotisk.

De første stormene

Det var nok ikke sjelden at Kjersti passerte sitt eget ansikt i avisstativet på bensinstasjonen, for allerede på begynnelsen av 90-tallet stormet det heftig rundt henne i media.

«Grini-saken» ble den kalt, konflikten mellom henne og landslagstrener Sven-Tore Jacobsen. For selv om hun var toppscorer og «Årets spiller», kunne man i VG, Dagbladet og Aftenposten lese at hun hadde blitt vraket og skjelt ut etter noter i all offentlighet.

I en pressemelding gikk håndballforbundet i 1992 ut og oppfordret til ro rundt håndballjenta fra Bækkelaget. «Først og fremst av hensyn til Grini selv. Fortsatt mediepress på 20-åringen vil kunne gjøre betydelig skade», sto det.

– I dag tror jeg kanskje mange hadde latt den jentungen være i fred. Det var litt røffere før, vet du. Det var det, altså, sier hun om striden som pågikk i flere år. 

– Jeg sa jo «nei» til alt til slutt, for jeg orket ikke å bli skrevet og kranglet om i avisene hver dag. Det var så slitsomt.

Som 21-åring takket hun «nei» til OL. I dag ser hun tilbake på beslutningen som et av karrierens stolteste øyeblikk.

– Jeg husker at jeg syntes det var skikkelig deilig, selv om det egentlig burde være en sorgens dag for en som meg. Det var bare så godt fordi nå var det endelig jeg som bestemte noe.

Utover på 90-tallet og inn i det nye årtusenet, hadde Kjersti for lengst lagt konflikten bak seg – og var tilbake på landslaget under trener Marit Breivik. Hun tjente godt på idretten, men i 2003 kom karrieren til en bråstopp.

Etter å ha vært plaget av flere skader opp gjennom årene, fikk hun sjokkbeskjeden om at brusken i kneet var slitt bort på to steder. 

Det var umulig å fortsette.

– Det var levebrødet mitt, plutselig var jeg skadet og ferdig med det. Det var kjempevanskelig.

Gikk glipp av åtte millioner

I 2001 hadde terrorangrepet mot tvillingtårnene i New York ført til skyhøye priser på forsikringer. Bare ett år før hun ble tvunget til å legge opp, valgte Kjersti derfor å droppe alle sine forsikringsavtaler.

– Hadde jeg skadet meg året før, hadde jeg fått åtte millioner. Det var ingen voksne på jobb der som sørget for at vi var forsikret.

Hun lener seg framover på bordet, tematikken engasjerer.

– Det er jo en yrkesskade, så du skal jo være beskyttet av arbeidsmiljøloven, ikke sant? Men jeg bodde i Danmark da, og drev og sloss med danske myndigheter på dansk i brevform. Jeg prøvde det en del måneder, men til slutt bare ga jeg opp.

Med et titalls kneoperasjoner, inkludert en protese i titan, flere tretthetsbrudd i ryggen og bruddskader i hendene, har Kjersti i årevis levd med smerter – som en direkte følge av håndballkarrieren.

Da hun for noen år siden måtte bytte ut tenner som en langvarig følge av en albue hun fikk slått inn i ansiktet på håndballbanen, hevder hun at Nav ga henne et avslag på å få dekket de 40.000 kronene tannlegen kostet.

– Da fikk jeg til svar at det å få et slag i ansiktet er noe man må regne med som håndballspiller. «Det er bare sånn det er», liksom. Men om du er snekker, kan du ikke bare regne med å skjære av deg fingra?

Kjersti mener å ha sett flere fotballspillere som er sikret økonomisk for resten av livet, basert på et mindre skadeomfang enn henne.

– Men sånn er det. Livet er ikke rettferdig.

– Hva tenker du om millionene du gikk glipp av, og utgiftene du har hatt som en følge av idretten?

– Jeg skal innrømme at jeg i perioder hvor jeg har slitt økonomisk og fysisk har vært litt bitter. Men bitterhet går bare ut over deg selv. Det nytter ikke.

Hadde hun visst bedre, eller hatt bedre rådgivere, hadde skadene kunnet blitt innregistrert den gangen hun fikk dem. Da hadde støtteordningene kanskje skjedd enklere. 

Hun sier at hun ikke er spesielt opptatt av penger, men at de kunne ha kjøpt mer frihet til henne og de to barna.

– Jeg har ikke hatt noe mer enn fra hånd til munn siden karrieren ble avsluttet. Det har vært perioder hvor jeg har syntes at livet har vært vanskelig.

Mørke perioder

I årene etter håndballen var det ikke opplagt for Kjersti hva hun skulle bruke hverdagene til. I 2005 begynte hun som pokerspiller, hun deltok i forskjellige realityprogrammer og funderte på hva hun egentlig dugde til.

– Jeg ble revet ut av det livet jeg hadde, det som var min identitet. Jeg ble helt identitetsforvirret, sier hun.

Fokuset og styrken Kjersti hadde blitt kjent for på håndballbanen, har i perioder vært krevende å finne tilbake til. 

– Selv om jeg virker veldig sterk utad, så er det ganske snevre områder jeg har selvtillit på. Det var mye som jeg syntes var vanskelig, og jeg har tenkt at jeg ikke kunne være bra nok. 

– Når du har drevet noe veldig langt – som jeg gjorde i håndballen, så stiller man like høye krav på alle andre felt i livet. Da blir det vanskelig å innfri.

Hun rister rastløst på beinet under bordet, og markerer med det at vi er inne på et ubehagelig tema.

– Jeg har brukt mye tid på å sammenligne meg med det jeg gjorde og oppnådde før. Jeg har gitt meg selv mye juling. Unødvendig mye juling. Og den julinga du gir deg selv mentalt, koster utrolig mye energi.

– Det er kanskje overraskende for mange at du, som virker så sterk, kan føle deg sånn?

– Ja, det tror jeg. De som kjenner meg godt, vet at jeg har slitt. Jeg har levd i mange år med å ha vanskelig for det å kjenne på mening. 

– Det har vært ganske lange perioder hvor jeg har syntes at det å være menneske ikke er så godt.

Hun vil ikke gå nærmere inn på temaet. «Alle trenger ikke å vite alt», sier hun. Nå vil hun over på noe lysere, og reiser seg opp på jakt etter kake.

Ut av redet

– Etter håndballen var det å være mamma det viktigste for meg, i veldig mange år, sier hun, og setter gaffelen i den italienske marengsen.

Filip (17) har flyttet ut av redet og inn på hybel, og snart er det også den ett år yngre Sara sin tur til å komme seg ut i verden.

– Da åpnes det et nytt kapittel i mitt liv, hvor jeg kan begynne å prioritere meg selv litt mer igjen, sier Kjersti, og forsyner seg videre av desserten.

De siste årene har hun ikke hatt noen fast jobb. Anleggsleder-jobben i pukkverket der hun var ansatt fra 2014, sa hun brått opp i 2019.

– Jeg mistet broren min i en trafikkulykke, og det slo luften ut av meg. Jeg ble sykmeldt og slet i en periode med å komme meg tilbake i jobb. 

– Så bare skjønte jeg at: «Nei, jeg er ferdig der. Jeg skal ikke være der lenger». Da sa jeg opp.

I dag savner Kjersti, som den legendariske lagspilleren hun er, å ha et miljø å møte opp til hver dag.

– Det savner jeg virkelig. Jeg er egentlig ganske flink til å få folk til å fungere sammen, og vet at jeg har det bedre med å ha folk rundt meg.

Hun stopper opp, og sukker tungt.

– Men så er det det, da, ikke sant, at når jeg blir grublende og pessimistisk, så er jeg veldig flink til å isolere meg. Det blir en sånn dum sirkel. Jeg blir sittende alene med egne tanker.

– Man må ut i virkeligheten

– Har du noen håp og drømmer for framtiden?

– Jeg tror jeg er blitt for dårlig til å drømme, sier hun, og tenker seg godt om før hun fortsetter: 

– Drømmen hadde vært å møte en mann med golfinteresse og sommerhus i Spania. Så kunne jeg vært mye ute og spilt og vært aktiv. Da tror jeg ikke at jeg hadde vært lei meg.

– Hvor skal du finne han, da?

– Det er det som er «frågan». Jeg vet ikke om jeg noen gang vil finne en som holder ut med meg. Jeg er sikkert ikke så enkel å være sammen med.

– Hva med Tinder?

– Ja, det prøvde jeg i to timer. Så ga jeg opp det. Jeg har vært på Facebook-dating, men man kan ikke drive og date online, vet du. 

– Man må ut i virkeligheten. Du lærer jo mer på ti sekunder i virkeligheten enn to uker med chatting. Nei, det blir jo aldri til noe …

Hun smiler, og ser drømmende ut over det snødekte vinterlandskapet.

– Men jeg håper å møte noen. Det kan skje når man minst venter det, eventuelt når det passer aller dårligst. Vi får bare se hva livet bringer, i neste omgang.