Må bare stå på

- Jeg har tenkt og undret meg over Nordpolen i 30 år. Og jeg liker å skrive, så etter hvert tok det form som en bokidé, sier advokat, forlegger og eventyrer Erling Kagge (61).

Én dag før lansering av storverket «Nordpolen» møter Dagbladet Bok polfareren på kafé, midt på tjukkeste Majorstua i Oslo, en kort spasertur unna hjemmet hans - Korsmo-tegnede «Villa Dammann» på Vinderen.

I 1990 gikk Kagge sammen med Børge Ousland til Nordpolen uten hjelp utenfra. Drøyt to år seinere gikk han alene til Sypolen, og året etter, i 1994, nådde han toppen av Mount Everst sammen med Rob Hall.

Det kan virke som at det var den første ekspedisjonen som satt størst spor når 61-åringen snakker om den nye boka, som gis ut på Kagge forlag. Naturligvis.

- Å skrive om Nordpolens historie er ikke en original idé. Det som er originalt her, er at det er en som har gått til Nordpolen som gjør det.

Gikk til Nordpolen for farens anerkjennelse

Utafor er det ikke en sky på oktoberhimmelen. Sola varmer i kinna. En kontrast til Kagge og Ouslands 58 dagers lange marsj mot Nordpolen i 1990.

Egentlig skulle også Geir Randby være med på ekspedisjonen, men han måtte avbryte underveis på grunn av en skade i ryggen. Randby døde i fjor, 61 år gammel. Kagge har dedisert boka til ham.

- Turen var med på å forme alle tre. Vi hadde ikke noe til felles fra før, utenom at vi ønsket å komme oss over Nordpolen. Men vi ble veldig gode venner, forteller Kagge.

Da han la ut på turen var han bare 27 år gammel og nyutdannet advokat. Vitnemålsutdelinga fikk han ikke engang med seg, forteller han, for da var han ute og trente til ekspedisjon. Kanskje en gåtur med bildekk på slep i Nordmarka?

- Moren min hadde sittet i universitetets aula og ventet på at jeg skulle få vitnemål. Det var navneopprop og alt, forteller eventyreren.

Han følger opp med en kort latter. Lar blikket fare rundt i kafélokalet, og tar en ny skje med havregrøt.

- Skamfullt og flaut

Dagen da Erling Kagge fylte sju år fikk han en globus av foreldrene. Det var da drømmen om å bli polfarer begynte. Likevel var det noe helt annet som lå i tankene hans, da han gjennom to lange og funderende år forberedte seg på å gå på ski gjennom isødet:

Han ville imponere faren sin.

- Jeg syns det var viktig å ta med den historien, for det er jo verdens eldste historie; om en far som har problemer med å anerkjenne sønnen sin, og en sønn som har problemer med å forstå faren sin, forteller Erling Kagge.

- Det er ganske ekstremt å krysse Nordpolen for å bevise noe for faren sin?

- Ja, ja, ja. Men uten sammenligning for øvrig: Homers begynnelsen på «Odysseen» handler om en sønn som seiler ut i det ukjente, for å finne ut hvem faren er, og så lærer seg selv å kjenne. Så det er ikke noe originalt.

Trangen etter bekreftelse fra faren er blitt en tynn rød tråd gjennom fortellingen, sier Kagge, fordi den gjelder så mange flere enn seg selv.

- Vi pratet veldig lite

«Nordpolen» er på ingen måte en isolert fortelling om Ousland og Kagges polarbragd.

Eventyreren forteller hvordan han har brukt masse tid på forskning, for å kunne brette ut et rikt persongalleri av polarhelter, og deres skrøner, bragder og tragedier.

- Det er litt av noen typer! Det er noen helt fantastiske historier, så for meg handler boka om hvor vi som mennesker kommer fra. Hvem vi er, men også retningen vi går, sier Kagge.

I tillegg til å skissere et omriss av menneskene som har reist, eller forsøkt å reise dit, er det gjort plass til flerfoldige fortellinger om kart, om Nordpolens eller -polenes historie, og om framtida.

Selv om mye har forandret seg siden ekspedisjonen i 1990, som at superrike ekstremturister nå kan ta seg dit med isbrytere eller helikoptre, er det én ting som er helt sikkert, ifølge eventyreren:

- Det å gå hele veien til Nordpolen fra land er beinhardt, samme hva.

Klok av skade om at tidligere polfarere hadde blitt beskyldt for å ha startet ekspedisjonene for langt nord for land, plukket Kagge med seg en gråstein fra Ellesmerøya, før trioen bega seg ut på marsj.

«Vi var enige om at det nesten var meningsløst, men jeg orket ikke tanken på at noen etter rundt 800 kilometer skulle hevde at ekspedisjonen hadde startet for langt nord.», skriver Kagge i boka.

Selv om Ousland og Kagge tillot seg å være mer personlige enn polarheltene Nansen og Johansen, som først på tilbakeveien fra Nordpolen ble enige om å si «du» istedenfor å omtale hverandre med etternavn, var ikke ekspedisjonen i 1990 preget av hodeløs preiking.

- Vi pratet veldig lite. Både fordi vi gikk etter hverandre på ski for å finne veien gjennom isen, men også fordi vi var slitne, kalde, og når vi kom inn i teltet ville vi bare slappe av, spise mat, vedlikeholde utstyret og sove.

Gjengangeren i samtalene ble all den maten de savnet.

Og så, plutselig en dag, dukket det opp mat.

Ble angrepet av isbjørn

- Isbjørn er alltid en fare når du går til Nordpolen, men den liker seg lenger sør, der det er fisk og sel å spise, forteller Kagge.

Overraskelsen var derfor stor da Børge Ousland, et par hundre kilometer sør for Nordpolen, fikk øye på rovdyret som kom mot dem, 20 meter unna.

Fra planleggingen av ekspedisjonen visste Kagge at det gjelder å holde hodet kaldt og beina varme, og hadde i likhet med Ousland lært seg hvordan isbjørn oppfører seg i forskjellige situasjoner.

Dette dyret var ute etter dem.

- Der oppe var det ikke annet å spise enn ekspedisjonsmedlemmer, og vi var ganske sikre på at den kom til å angripe.

Kagge og Ousland fant fram revolverne sine. Begge med korte løp for å spare vekt. Alltid ladd med fem patroner, i tilfelle de skulle gå av ved en feil.

Like raske som de hadde vært med å finne fram pistolene, var Ousland med å få fram kameraet. Drømmen om å komme på trykk i National Geographic var så stor at dette måtte dokumenteres. En filmrull ble satt inn i hui og hast, og Ousland fikk knipset et bilde av Kagge stående foran bjørnen.

Så gikk ting fort: Den nokså uinteresserte bjørnen snudde seg mot eventyrerne, gjorde seg klar til å angripe og bykset mot dem.

Med korte revolverløp måtte de vente til dyret var på kloss hold.

- Børge mente at han klarte å finne indrefileten på bjørnen, men det smakte ikke sånn, forteller Kagge.

Siden de var på en selvforsynt ekspedisjon, turte de ikke å forsyne seg av bjørnekjøttet. Det ble liggende dypfryst i pulken fram til endt ekspedisjon.

- Ingen hadde ønsket å skyte den bjørnen, det er helt sikkert, forteller 61-åringen, og fortsetter:

- Når du er på ekspedisjon så blir du en del av naturen og omgivelsene. Så å plutselig stå med en superkraftig revolver og skyte et dyr, det er naturstridig. Rett og slett.

Ousland og Kagge snakker ikke særlig mye om Nordpolen-ekspedisjonen lenger, forteller han. Blant minnene som satte sterkest avtrykk er ikke nødvendigvis det ublide møtet med isbjørnen.

- Men jeg er glad for at Børge tok bilde, for hadde han ikke gjort det, tror jeg ikke at jeg hadde giddet å fortelle historien.

- Store gleder kommer med smerte

Erling Kagge har tidligere gitt ut flere bøker.

Blant annet de essayistiske bøkene «Å gå» og «Stillhet i støyens tid», som totalt er oversatt til 42 språk. Nok til å, ifølge NORLA, være den tredje mest oversatte norske sakprosaforfatteren her til lands, etter Thor Heyerdahl og Åsne Seierstad.

Med «Nordpolen», som allerede er solgt til ni land, forteller Kagge at det var viktig for ham å skrive noe helt annet.

- Motivasjonen er fortelleglede og glede ved å lære om det selv. For historien er langt mer spennende enn jeg forestilte meg da jeg begynte, sier Kagge, som nå har langt mer tid til å la seg fascinere av polarhelter og Nordpolen.

I 2021 ble det nemlig kjent at Erling Kagge solgte 70 prosent av livsverket sitt, Kagge forlag. Nå er han egentlig helt ute av forlaget, forteller han.

- River meg i håret

Til tross for at han fikk et pent beløp for forlaget - 300 millioner kroner er nevnt - og plutselig har mer fritid, stresser ikke 61-åringen med å komme seg ut på flere ekspedisjoner. Tvert imot.

- Det jeg føler, som jeg siterer Arne Næss på, er at du må stå på, prøve å gjøre det beste ut av hver dag. Og hvert år. Og være takknemlig for alt du kan være takknemlig for. Det tror jeg er det viktigste.

Selv om han har besteget Mount Everest, gått alene til Sydpolen, til Nordpolen og krysset New York gjennom kloakken, forteller Kagge at han ikke har planlagt noen flere ekspedisjoner.

- Så om kompisen din Elon Musk ringer og tilbyr deg et sete i romferga til Mars ...?

- Jeg skriver i boka at det er 56 millioner kilometer dit, litt avhengig av når du drar på året, så jeg skal ikke på den turen. Jeg er altfor glad i livet, sier Kagge.

Han vil helst ikke snakke om Musk, som han ble kjent med «før han ble rockestjerne».

Rockestjerne eller ei - Erling Kagge er åpen om at man må være litt spesiell for å være i stand til å dra på ekspedisjonsreiser. Trolig også fremtidige reiser ut i verdensrommet.

- Man må i hvert fall akseptere at hvis du skal oppnå store gleder, må du også akseptere at det kommer med smerte. Fysisk smerte og psykisk smerte. Og hvis du vil unngå det i livet ditt, bør du i hver fall ikke bli polfarer.

- Hvordan er det med deg, er du glad?

- Jeg er glad, men jeg skjønte intuitivt at livet er brutalt, og at du kommer til å ha det mye vondt.

- Hvorfor det?

- Fordi livet er brutalt på mange måter, for alle mennesker. Det er en del av livet.

- ... Skal dét være siste ord?

- Nei! sier Erling kontant, og følger raskt opp:

- Jeg forblir evig optimist, jeg. På nordmenns og nesten alles vegne. Jeg ser at det er noen steder i verden hvor det ikke er så stor grunn til det nå, men i det store er jeg optimist.