Jo Nesbø: – Jeg ble en mye reddere mann

25 år etter debuten er både Harry Hole (50-ish) og forfatter Jo Nesbø (62) mer åpen for følelser.

Om få dager kommer den 13. boken i krimsagaen om Harry Hole. Bøkene er solgt i over 55 millioner eksemplarer verden over – og har vært med på å gjøre Jo Nesbø god for over 300 millioner kroner, ifølge de siste regnskapstallene.

Det er gått 25 år siden den første boken i serien, og den 13. boken handler ikke bare om mord, men om kjærlighet, følelser og forhold.

– De greiene der er komplisert for Harry. For meg er det kanskje litt begge deler, sier Jo Nesbø.

Vi har nettopp spurt om han kjenner seg igjen i en passasje fra «Blodmåne» – den nye Harry Hole-boken som i skrivende stund er på vei ut i alle landets bokhandlere.

Her sier en av Harrys kvinner noe om at hun hverken er happy som singel – men heller ikke ville vært happy i et forhold.

– Svaret er ja. Jeg kan kjenne meg igjen i det der, men samtidig: Det var en ekskjæreste som en gang spurte meg om jeg syntes det var vanskelig dette med forhold.

– Jeg svarte at nei, jeg synes det er veldig enkelt. Om du ikke vil ha det, så kan du la være.

– Jeg kjenner meg selv såpass godt nå, at jeg vet hva jeg vil ha og hva jeg vil slippe. Og så lever man et liv, og så treffer man kanskje på et tidspunkt en som er ganske lik en selv, sier Nesbø.

– Så det du sier er at du fortiden er happy i et forhold?

– Det der vet du at jeg ikke kommer til å svare på, smiler han – og ser ut som et stort punktum.

Men han snakker gjerne om Harry Holes utvikling gjennom disse 25 årene.

– Han er jo en mann som er redd for relasjoner, og hans erfaring i livet er at når han knytter mennesker til seg, så har det påført mer smerte enn glede. Det startet med morstapet som er et gjennomgående tema i hele serien.

– Men så er han likevel, tross alt, blitt mindre redd for å føle.

– Snakker du om Harry nå, eller deg selv?

– Hehe, du vet vel at alle forfattere egentlig bare skriver om seg selv?

– Men ok, det har jo skjedd mye med meg også på disse 25 årene, men vendepunktet var vel da jeg ble far i godt voksen alder. Jeg ble en mye reddere mann. Her hadde jeg brukt livet på å bygge en rustning, på å bagatellisere alt, selv døden. Jeg stilte meg spørsmålet «hva er det verste som kan skje?» – og ingen av svarene gjorde meg vettskremt.

– Men så ble jeg altså far og vettskremt.

– Nå har jeg en voksen datter. Det har gått fint, jeg kan vel trekke et slags lettelsens sukk. Men likevel: Bekymringen for at noe skal gå galt, forsvinner jo aldri helt.

I «Blodmåne» får vi allerede fra start følge morderen som av alle grusomme ting bruker parasitter som drapsvåpen.

– Det hele startet med at vi var en vennegjeng som var på et klatrested omgitt av jungel og ubehagelige dyr. På kvelden begynte vi å snakke om de ekleste dyrene i verden, forteller Nesbø.

– Vi prøvde å toppe hverandre, og seieren gikk til Jonas Bergland, som også er en ivrig klatrer. Han fortalte om fortalte om cymothoa exigua – den tungespisende sjølusa. Jeg startet å gjøre research med en gang.

For denne lusa fester seg til fiskens tunge og suger blod til tungen forvitrer, så fester lusa seg til tungestumpen, suger mer blod – og utvikler seg til en ny, levende tunge.

Og ja, sjølusa dukker opp i boken. Sammen med flere andre aggressive parasitter.

– Det er forstyrrende greier. Jeg har dykket ned i parasittologien – og blant annet researchet hvordan ulike parasitter kan påvirke menneskers atferd.

– Parasitter har et overdrevent dårlig rykte, mange lever jo i en symbiose med verden. Det er ikke svart hvitt, og i «Blodmåne» gjenspeiles dette forholdet mellom karakterene også. For det er ikke alltid gitt hvem som er parasitten og hvem som er verten, sier Nesbø.

Denne gangen møter vi Harry Hole i Los Angeles – på et mørkt sted. Han har ikke tenkt seg noen andre steder enn sin faste bar i Laurel Canyon der han treffer en aldrende filmskuespillerinne som står i gjeld til et kartell av torpedoer. Hun minner Harry om moren han ikke greide å redde da han var tenåring, og han bestemmer seg for å ofre alt for å hjelpe.

– For å sørge for at gjelden blir dekket, takker Harry ja til et oppdrag fra en av Oslos rikeste menn som er mistenkt for drapet på to jenter.

– Så han drar hjem til Oslo. For å si det med en tagline: «Denne gangen er det ikke personlig, denne gangen er det for penga».

Men sakte, men sikkert vekkes Harry til live, og uten å avsløre for mye, er det ved bokens ende helt åpenbart at det kommer en fortsettelse.

– Det er vel en frempek mot at det kommer mer, ja, sier Nesbø.

I «Blodmåne» får leseren følge morderen fra start – men ikke vite hvem han er, dermed starter gjettekonkurransen.

– Og Harry påstår at han har rett, men tar grundig feil. Vi møter definitivt en feilbarlig Harry i denne boken, sier Nesbø og forteller at det kanskje er inspirert av ham selv og hans egen påståelighet.

For selv en garvet krimforfatter kan ta feil.

Da Jo Nesbø under pandemien satt i et stort internasjonalt zoom-møte, ble det snakket om TV-serien «The Undoing» med Nicole Kidman som flere fulgte med på. Nesbø tok ordet og fortalte sin teori om hvem han mente var morderen.

– Jeg mente det var helt åpenbart – og avsluttet med: «Trust me, I do this for a living.»

– Jeg tok selvfølgelig helt feil. Om jeg har fått slengt dette «Trust me, I do this for a living» i trynet etterpå? Oh yeah.

Et par dager etter at «Blodmåne» lanseres på Parkteatret i Oslo førstkommende tirsdag, stikker Nesbø til USA. Han er såkalt writers in residence på en stor amerikansk krimfestival i Minneapolis, men skal også få møte en stor helt.

– Jeg skal endelig få møte den kjente klatreren Lynn Hill. Jeg skal faktisk bo hjemme hos henne, og vi skal klatre sammen i Boulder, Colorado. Jeg gleder meg som en unge.

Les mer om Nesbøs beinharde trening mot sitt store klatremål her.