Filmanmeldelse «The Beekeeper»: Best i bransjen

ACTIONFILM

«The Beekeeper»

Premiere på kino 9. februar

USA. 15 år. Regi: David Ayer

Med: Jason Statham, Emmy Raver-Lampman, Jeremy Irons, Bobby Naderi, Josh Hutcherson, Jemma Redgrave, Phylicia Rashad

Actionfilmer er gode temperaturmålere på hva slags mennesketyper folkedypet avskyr mest i øyeblikket.

Korrupte politikere topper nesten alltid listen. Av «The Beekeeper» kan vi videre lese at vi i 2024 har et spesielt spisst horn i siden til rike drittunger i teknologibransjen, og de der callcenter-ene som ringer fra utlandet til alle døgnets tider, for å fortelle at det er noe galt med PCen vår. Phishing, som det heter.

Selveste «mor Cosby», den stadig behagelige skuespilleren Phylicia Rashad, blir lettet for alt hun eier i denne verden – og disponerer på vegne av andre – av et slikt i begynnelsen av denne filmen.

En slimål på et callcenter ringer henne opp. Tre minutter senere er alle kontoene hennes tømt. Eloise, som hun heter, var ansvarlig for en veldedighetsorganisasjon som hadde mye penger på bok. Hun tar ranet hardt.

Førstemann på det som nå er et åsted, er en mann som har røktet bier på eiendommen hennes, og skal innom for å levere et glass honning, spise middag og veksle noen ord. Adam Clay (Jason Statham) holdt Eloise høyt. «Det eneste mennesket som noen gang har tatt vare på meg», som han sier.

Deretter kommer Eloises datter, Verona Parker (Emmy Raver-Lampman), på banen. Hun er FBI-agent, og blir pussig nok satt til å etterforske sin egen mors død. Hun arresterer Clay. Så må hun la ham gå.

Når han først begynner å løpe, løper Clay fort. Tidlig neste dag er han på plass på callcenteret med en jerrykanne bensin i hver neve. Han skal lære rasshøla en lekse. Brenne ned hele skiten.

Her må jeg innrømme at blodet mitt begynte å bruse litt, gitt. Gi svina inn!

Men dritt renner som kjent nedover, og Clay vil helt til toppen. Der, sånn cirka, finner han Derek Danford (Josh Hutcherson), en utålelig tech bro som farer rundt på rullebrett på «jobb».

Danford er en nepo baby som har fått alle pengene og mulighetene sine via mamma, som ikke er noen hvem som helst (du får se). Han har dessuten en pensjonert CIA-mann, Wallace Westwyld (Jeremy Irons), ved sin side. Jobben hans er å redde stumpene hver gang Danford driter seg ut.

Men når du driter deg ut i nærheten av Adam Clay, har du etter alt å dømme gjort det for siste gang. Clay, som har bakgrunn fra et topphemmelig statlig agentprogram – selvfølgelig har han det – er en hard nøtt. Flittig som en bie, si.

De tallrike ordspillene og metaforene manusforfatterne har klart å kryste ut som har med nettopp bier å gjøre, er bare ett av de mange aspektene ved «The Beekeeper» som vil sørge for at denne actionfilmen aldri vil komme i nærheten av et podium der priser deles ut.

Men «The Beekeeper» har da heller ingen interesse av å være en «god film». Jeremy Irons, en sånn skuespiller som mottar heder og ære fra tid til annen, er kjedelig og maplassert her.

I det som er en rask og skitten, uhøytidelig og underholdene Jason Statham-film. I sin helhet viet til å demonstrere Jason Stathams fremdeles beundringsverdige evner som nevekjemper og énmanns dødsmaskin.

Han er taus, han jobber alene, han er nådeløst effektiv. Det er den kvinnelige FBI-etterforskeren, som stadig ligger ett eller flere skritt bak vår mann, som er den sjuskete alkisen i dette bildet. Kom ikke her og si at det ikke er likestilling!

Det er kjøtt og poeter (og honning)-action av den gamle skolen, hvori Statham for tiden er regjerende regent, og jeg må si at det var en aldri så liten fryd å se ham gjøre det han gjør bedre enn noen andre:

Slå og sparke seg oppover, helt til den råtne toppen av samfunnet (som han har meldt seg ut av).

«Dere har lover – til de slutter å virke. Etter det, har dere meg», sier han. Det er nesten «It’s my way or the highway» det.

Les også