TV-serieanmeldelse: Jan Thomas på kjærlighetssafari

Jan Thomas jakter en hjertevenn på savannen. Skulle ikke forundre om han skyter blink.

«Jan Thomas søker drømmeprinsen»

Norsk datingreality-serie i 11 deler

Programleder: Synnøve Skarbø

Med: Jan Thomas

Premiere på TVNorge og Dplay mandag kl. 21.30

De ni karene som forsøker å vinne frisør og stylist Jan Thomas’ gunst i «Jan Thomas søker drømmeprinsen», er noen hakk mer interessante enn A4 TV-beileren.

De er homofile (eller muligens bifile) menn, som har vært nødt til å reflektere seriøst rundt hvem de er – og hva det koster. De har mer kompliserte, og dermed bedre, historier å fortelle enn mange andre. De kommer fort til poenget, og havner raskt i dype, fortrolige samtaler. Mye raskere enn de fleste heterofile par på date ville ha gjort.

Våre ni håpefulle er bedre kledd og manikyrerte enn gjennomsnittsnordmannen, for å si det pent. Men ikke typiske spradebasser. Dette er menn som har begynt å tenke på fast forhold, stakittgjerde og familie. Åpne, fine folk. Sårbare, og ikke redde for å innrømme det.

Kristoffer (27), som arbeider som modell i Mexico, gir innledningsvis inntrykk av å være den eneste divaen i kurven, med den litt utstuderte livstrettheten som så ofte karakteriserer mennesker som lever av å bli fotografert. Men også han skal vise seg å ha sine dybder.

Vi er i et for anledningen regnfullt Sør-Afrika, like utenfor Cape Town. Deltagerne, om vi kan kalle dem det, bor sammen i en stor villa. Jan Thomas bor i en stor villa for seg selv, med det talende navnet «Pure Opulence». Hovedpersonen – overhodet ikke kjent som Jan Bertin Østervold – fremstår som genuint nysgjerrig og omsorgsfull i møte med dem alle.

En håndfull skiller seg ut i de to episodene VG har fått se. Det er Kristoffer, som jeg har nevnt. Det er Trond (45) fra Bergen, som er frisør og stylist, akkurat som helten selv, og som dessuten har en viss fysisk likhet med hovedpersonen. Det er Kent Jøran (36), en sindig nordtrønder, som Jan Thomas oppfatter som snill. Det er nok riktig.

Videre er det to menn som Jan Thomas drar på haidykking med. Den ene, Tormod, er 59, men ser atskillig yngre ut. Han er hestebonde og en perfekt gentleman. Den andre, Harlem, er yngre (32). Han er forbausende reservert – ja, direkte sjenert – under en knallharde sixpacken.

Begge er fra Halden, og Jan Thomas omtaler dem begge, som seg hør og bør i møte med slike folk, som «magiske». («Heia Halden, gå nå på, flere Jan Thomas-dater vi venter på» – haldenseranm. komm).

Det blir OK TV av det. Og programleder Synnøve Skarbø – en stund siden sist – loser programmene trygt i havn.

Men det må være lov å si at «Jan Thomas søker drømmeprinsen» er en smule kjedelig likevel. Programmet er kjørt gjennom den samme «datingreality»-kverna som alle sine utallige forgjengere, og vi kjenner dramaturgien og estetikken bedre enn våre egne bukselommer på dette tidspunktet:

Dronebilder fra de luksuriøse omgivelser. Selskapslek-aktige aktiviteter som liksom skal gjøre menneskene bedre kjent med hverandre. Snikete nærbilder av slukkørede, skuffede ansikter. Den ubehagelige stemningen når noen må reise hjem. Vi har sett det så mange, mange ganger før.

Hvor seriøs er Jan Thomas? Forventer han virkelig å møte noen å «dele livet med» – på TV? Vel. Rarere ting er skjedd, så sent som i forrige uke. Han får ha lykke til, i så fall, og det får de andre også. De er fine folk, som sagt, langt unna de overfladiske narsissistene som avles frem i «Love Island» og «Paradise Hotel».

Deri ligger kvaliteten som gjør «Jan Thomas søker drømmeprinsen» til et riktignok typisk, men også over middels sympatisk program i sitt slag.

Anmelderen har sett to av 11 episoder