Ble plassert på barnehjem i Sverige

I 2020 er det 75 år siden krigens slutt, og i den forbindelse fikk TV 2 være med da kronprins Haakon gikk Flyktningeruta i sommer.

Se det eksklusive møtet i dokumentaren «Kronprinsen møter Gro» på TV 2 Sumo.

TV 2 fikk også være med da kronprinsen møtte Gro Harlem Brundtland for å høre hennes historie fra krigen.

Hun har nemlig selv erfaring med å være på flukt. En historie kanskje ikke alle kjenner til, men som har formet henne mye.

– Verken mine foreldre eller jeg har lagt stor vekt på det. Det ligger lang tid tilbake, sier hun, og understreker at det var ganske vanlig å ikke snakke mye om det man opplevde under krigen.

– Da vi kom hjem, var munnen lukket. De ville gå fremover og ikke tenke på det, ikke snakke om det, sier hun.

Sumo

Hentet til Sverige

Gro Harlem Brundtland ble født i 1939. Selv fødselsdatoen hennes er preget av krigen. Den deler hun nemlig med Adolf Hitler, som fylte 50 år dagen hun ble født.

– Da min far kom hjem til leiligheten, hvor det var flere studenter som bodde i et kollektiv, og sa at han hadde fått en datter, fortalte de at Hitler fylte 50 år og at Göring nettopp hadde holdt tale fra Berlin, sier hun, og fortsetter:

– Det illustrer hva slags omgivelser vi hadde den gangen, og hvordan en figur som ham dominerte nyhetsbildet.

Ett år senere brøt krigen ut. På det tidspunktet gikk Brundtlands mor gravid med sønnen Erik.

– Min mormor, som var svensk, kom til Oslo for å hente meg, som da var ett år gammel, fordi mine foreldre var opptatt av å drive motstand mot krigføringen som foregikk, sier hun.

På barnehjem

I Sverige ble Gro Harlem Brundtland ofte passet av andre, mens mormoren, som var advokat, jobbet.

I mellomtiden var foreldrene på vei til å reise til England, men i siste liten ble det besluttet at de skulle tilbake til Oslo, hvor faren skulle jobbe for motstandsbevegelsen.

Dermed ble Gro gjenforent med foreldrene i den norske hovedstaden. Hun forteller om rolige og stabile år før tyskerne begynte å arrestere studenter rundt sommeren i 1942.

– Høsten 1942, da det strammet seg til, kom mormoren min igjen. Hun klarte å få diplomatpass. For det var ikke bare for folk å reise til Oslo den gangen, men hun klarte det for å hente sine to barnebarn, sier hun.

Dermed ble fire år gamle Gro, og denne gangen også lillebror Erik, sommeren 1943 hentet tilbake til Sverige.

– Og så kom vi på barnehjem – for hun jobbet jo. Vi ble satt på et barnehjem utenfor Stockholm, sier hun.

Flyktet til fots

Samme høst som søskenparet ble hentet til Sverige for henholdsvis første og andre gang, måtte også foreldrene flykte.

– Da var risikoen blitt enda større, for da hadde tyskerne begynt å arrestere studentlederne, sier hun.

Foreldrene tok toget til Rena for å begi seg ut på en flyktningerute til Sverige. Det var november og snø, og Gro forteller at foreldrene måtte gå om natten når det var minst farlig.

Etter å ha fått hjelp av flyktninglos et stykke på veien, måtte foreldrene gå alene. Det gjorde de til de kom til et lite hus, som de trodde lå på svensk side av grensen.

De banket på døren, men idet de kom inn i huset, innså faren at noe var galt.

– Samtidig som han kommer inn, ser faren min at potteplantene er satt i metall, altså i hermetikkbokser. Før de begynte å si noe, skjønte han «vi er i Norge. De har ikke hermetikkbokser som potteplanteholdere i Sverige», forteller hun.

Dermed forstod han at det var fare på ferde, for på norsk side av grensen, var de fortsatt ikke trygge.

– Da var det jo alltid farlig. Det kunne være nazister. Men heldigvis kom de til denne lille, røde stua, hvor det var noen helt vanlige nordmenn som ble oppskremt av at noen banket på døren klokken fem eller seks i morgengryet i november, sier hun, og fortsetter:

– Og så kom de seg til en registreringsstasjon, og så kom de og hentet oss på barnehjemmet.

Internasjonalt miljø

På dette tidspunktet bosatte Gros familie seg i Stockholm, hvor det bodde mange flyktningfamilier fra ulike land.

I juni 1945 reiste de tilbake til Norge.

Gro Harlem Brundtland forteller at oppholdet i Sverige, og miljøet der formet henne mye.

– Det var et internasjonalt miljø. Alle hadde flyktet fra noe, og alle så frem til freden, nye muligheter og nytt liv, sier hun.

Hun mener at den viktigste lærdommen å ta med seg videre fra krigsårene, er hvordan vi mennesker er avhengige av hverandre.

– Det er fellesskapet. Samfunnsengasjementet. Det at vi ikke må tro at vi er individer som har det best i oss selv, og som på en måte er uavhengige og frie.

Det mener hun også må ses inn i en større sammenheng.

– Både i lokalsamfunn, i landet du er en del av og i verden, ved å se seg selv som en del av en helhet. Å ikke tro at det bare dreier seg om meg og konkurranse, og jeg skal være best, og jeg skal skaffe meg størst mulig formue og inntekter. Vi lever i et fellesskap.