Moro med monstre

---

4

FILM

«Godzilla x Kong: The New Empire»

Regi: Adam Wingard

USA - 2024

---

Vi må bare gi Godzilla, King Kong, Legendary Pictures og Warner Bros. kollektiv kreditt for å ha lykkes der de fleste andre har feilet totalt: de har faktisk klart å skape et eget filmatisk univers etter mønster fra Marvel. Deres såkalte MonsterVerse spenner nå over ti år, hittil fem filmer, den barnevennlige Netflix-animasjonsserien «Skull Island» og Apple+-avleggerserien «Monarch: Legacy of Monsters» (la gå at vi måtte igjennom veldig mange irrelevante såpeoperaintriger for å få noen raske glimt av monstrene der). I tråd med de japanske originalene har «Godzilla»-filmene blitt gradvis mer fjollete i årenes løp, og forsøkene på å linke opp den stadig mer uoversiktlige mytologien til den hule underjorden-teorien dro hele serien langt inn i Showa-tøyseland. «Kong: Skull Island» (2017) gjenstår som denne ujevne seriens foreløpige høydepunkt, men personlig moret jeg meg mye med «Godzilla vs Kong» (2021) – som til tross for pandemien ble en såpass stor kassasuksess at produsentene svingte seg kjapt rundt for å lage en oppfølger i tide til kjempeøglas syttiårsjubileum.

Regissør Adam Wingard og flere av skuespillerne er tilbake fra forgjengeren, men «Godzilla x Kong: The New Empire» er den første i serien skrevet uten input fra manusforfatteren Max Borenstein. Noe som muligens forklarer hvorfor dialogen flyter litt bedre, og replikkene ikke er så fordømt pinlige. Filmen ble spilt inn under den alternative tittelen «Son of Kong», så det er ingen stor spoiler at King Kong denne gangen får selskap av en rampete mini-me. Og siden Kong og Godzillas store basketak ble unnagjort i forrige film må de denne gangen danne en skjør «tag team»-allianse for å hamle opp med en felles fiende.

Forskeren Ilene Andrews (Rebecca Hall) har gått ut ifra at King Kong er den siste av sin art, men siden under fem prosent av underjordens frodige flora og fauna er kartlagt vet menneskeheten fint lite om hva som egentlig rører seg langt under føttene våre. Noe ulmer i alle fall faretruende der nede, og sender ut et telepatisk nødsignal til Ilenes stumme adoptivdatter Jia (Kaylee Hottle). Neppe et godt tegn at Godzilla ruster seg til kamp ved å slafse i seg energien i et fransk atomkraftverk, og samler krefter ved å slumre søtt i et koselig rede i ruinene av Colosseum i Roma. I mellomtiden gjenoppstår King Kong for å få hjelp med tannverk (jo, seriøst), før han hopper tilbake til underjorden og oppdager en hel enklave med kjempeaper som seg selv. Så den gode nyheten er at han ikke er alene på kloden.

Les også: Juliette Binoche: – Kjærligheten er større enn konflikter og triste ting

Den dårlige nyheten? At de andre slektningene er slaver for gigant-orangutangen Skar King, en ondsinnet jævel som akter å komme seg opp til jorden overflate for å skape en ny istid med hjelp av det underkuede Titan-beistet Shimo. For å finne ut hva som skjer tar Ilene Andrews en svipptur tilbake til jorden indre sammen med Jia, den paranoide podcast-konspirasjonsteoretikeren Bernie (Brian Tyree Henry) og Titan-dyrlegen Trapper (Dan Stevens). Sistnevnte en artig New Age-eventyrer i Ace Ventura-skjorte, som minner om den typen rolle Owen Wilson kunne spilt for rundt femten år siden.

De oppdager et helt stammesamfunn med stumme Iwi-krigere, som dyrker Atlasspinnermøll-Titanen-insektgudinnen Mothra. Så i likhet med King Kong er ikke lille Jia så alene i verden som tidligere antatt, og begge har en sentral rolle å spille for å forsikre at slemme-Scar ikke fryser hele jordkloden til is. Ja, dette har noen påfallende, tilfeldige likhetstrekk med kinoaktuelle «Ghostbusters: The Frozen Empire» og scenene der King Kong konfronterer Scar King minner mistenkelig om noe vi kunne ha sett i «Planet of the Apes»-serien. Og ja, enda en gang: alt dette vil være på grensen til dadaistisk hvis du ikke har sett de tidligere filmene i serien, fortrinnsvis kjenner de japanske originalene, og kan plukke opp alle referansene. Flere av de mest tøysete elementene kommer rett fra dem, og særlig «Mothra» (1961) ser ut til å være et referansepunkt denne gangen.

Les også: Leiemorder i tåkeheimen

Det er vanskelig å påstå at dette femte kapitlet i serien gjør noe banebrytende nytt, eller at den store monster-trusselen er på nivå med tidligere filmer. Men Adam Wingard gir oss virkelig det vi har kommet for å se: gigantiske beist som denger løs på hverandre og bekymringsløst raserer kjente minnesmerker. Han unngår unødvendig dødtid med karakterutvikling, ler hånlig av alt som minner om logikk og holder gassen i bånn hele veien. Det går særlig hardt utover Roma, Kairo og Rio de Janeiro denne gangen, som mister de fleste turistattraksjoner, sikkert betydelige deler av befolkningen og utsettes for renovasjonskostnader som trolig overskrider nasjonalbudsjettene. Basketakene utgjør en betydelig del av spilletiden, og er selvfølgelig den store attraksjonen her – som er kreativt iscenesatt med forholdsvis imponerende spesialeffekter og mye absurd humor.

På et tidspunkt slår King Kong en tann på størrelse med en stasjonsvogn ut av kjeften på en av monstrene, benytter den lille plageånden Suko som en slegge og blir utstyrt med en bionisk arm som kan pulverisere skyskrapere. Så alt i alt vil jeg ikke påstå at dette er en hundre prosent realistisk film. «Godzilla x Kong» har det laveste budsjettet i denne filmserien, men kostet fortsatt langt over ti ganger mer enn den japanske suksessen «Godzilla Minus One» - som kom fra klar himmel i desember, ble en umiddelbar fan-favoritt og sanket en Oscar-statuett for beste spesialeffekter.

Den hadde en respektfull vinkling på denne mytologien, og var veldig bevisst på at Godzilla ble født som en manifestasjon av Japans nasjonaltraumer etter bombingen av Nagasaki og Hiroshima. «Godzilla Minus One» er langt fra like seriøs, kanskje litt mer respektløs og så definitivt ingen fremtidig Oscar-vinner – men serverer akkurat det vi har kommet for å se, og det skorter sannelig ikke på underholdningsverdi her.

Les også: Slett ikke til å gråte av