Utflytter, Raset i Gjerdrum | – Jeg er sjeleglad for at de fant oss. Vi kunne ikke ha ligget til det ble dagslys, da hadde vi frosset i hjel.

(ROMERIKES BLAD): I begynnelsen var historien etter skredet en fortelling om lettelsen over å ha blitt reddet, nedkjølte kropper i sjokk og redselen for å legge seg uten klær.

– Mange dager etter at vi kom fra sykehuset, fyrte vi vedovnen så den nesten lyste rødt. Folk som kom å besøke syns det var så varmt at de lurte på hvordan vi orket å være i rommet, men vi fikk liksom aldri helt varmen igjen, forteller Mona Torp (66).

– Veggen kom inn i senga

Det var natt til 30. desember at hun og samboer Stein Magne Ranum (70) våknet av at leiligheten de bodde i ble smadret i et norgeshistoriens største kvikkleireskred. Ti mennesker mistet livet i skredet i Gjerdrum.

– Da vi våknet av at soveromsveggen kom inn i senga, husker jeg at jeg skreik: «Hva er det som skjer»? Da jordmassene kom, trodde jeg at det var slutt. Men vi skled på et vis oppå massene, forteller Mona.

I løpet av noen dramatiske timer mistet samboerparet alt – men overlevde på mirakuløst vis tre iskalde timer ute i mørket.

– Det gikk jo bra, men vi hadde gitt opp da vi lå der nede. Det er det som gjør det litt spesielt. Vi så helikoptrene, men lyskasterne traff alle andre steder enn oss, sier Mona når paret ser politivideoen fra redningsoperasjonen.

Se video av Mona og Stein fortelle:

På videoen forteller politiet at de ser to personer og en mulig omkommet. De to første er Stein Magne og en nabo. Ved siden av ligger Mona.

– Jeg blødde så fælt fra et kutt i hodet, og hadde lagt meg ned, forteller Mona.

Begge hadde fått hard medfart de 400 meterne de hadde fulgt med skredet nedover. De hørte folk rundt seg som skrek. Etter hvert kom en nabo bort til dem og ble sittende under en våt dyne sammen med Stein Magne.

– Jeg husker at jeg var redd fordi det tok så lang tid før de fant oss, og at jeg begynte å ta et lite regnskap over alt det positive som har skjedd i livet mitt – og hvor heldig jeg har vært som har både barn og barnebarn, sier Mona.

Mistet følelsen i beina

Til slutt er kroppen til Stein Magne så nedkjølt at han begynner å føle seg varm igjen.

– Vi var i sjokk begge to, og kjente ikke smerte. Jeg vinka og vinka, og ble følte en utrolig glede da vi ble funnet, vi hadde nesten gitt opp, forteller Stein Magne.

– Jeg er sjeleglad for at de fant oss. Vi kunne ikke ha ligget til det ble dagslys, da hadde vi frosset i hjel, sier Mona.

Da de omsider ble funnet, hadde de en kroppstemperatur på 33 grader. Mona klarte ikke å gå, og ble heist opp på båre.

– Jeg hadde ikke følelse fra knærne og ned, og kunne ikke stå på beina, forteller Mona.

Samboerparet fraktes til Ahus. De kommer inn uten noen form for identifikasjon, og på båndet de har rundt håndleddet står det «Katastrofe, Kvinne 1» og «Katastrofe, Mann 1».

På fortvilt jakt etter livstegn

I mange timer frykter barna deres det verste. En av døtrene til Mona, Line Torp Hundevadt, forteller at hun ble gradvis mer bekymret etter at hun våknet av helikopterdur. Da hun sjekket nettavisene, skjønte hun at det hadde gått et leirskred.

– På morgenkvisten sendte jeg en melding til mamma og spurte om de var evakuert, men jeg fikk ikke svar, sier Line.

Omfanget av katastrofen hadde ennå ikke gått opp for henne, og ved 07-tiden satte hun seg i bilen og kjørte til jobb.

– Jeg så på Facebook at en nabo som bodde to hus bak mamma la ut en melding om at hun var evakuert. Jeg fikk tak i henne og spurte om mamma og Stein Magne også var evakuert. Da hun sa at huset var tatt av raset, begynte jeg bare å hyle, og etter hvert ble jeg hentet på jobben, forteller Line.

De neste timene gjør hun ikke annet enn å snakke i telefonen.

– Jeg meldte dem savnet hos politiet, men skjønte ikke at det gikk an å overleve, for der huset deres hadde stått var det bare et svart hull. Det var noen lange og vonde timer før telefonen fra Ahus kom utpå formiddagen, sier Line.

– Hadde et sterkt ønske om å finne alle

Da hadde det gått noen timer siden Eva Aarsand (30) ved beredskapsenheten ved Oslo universitetssykehus skjønte at hun må forberede seg på å reise til Gjerdrum.

Hun er på Hafjell når AMK slår katastrofealarm, og Aarsand er i kontakt med kollegaene gjennom hele dagen. Foreløpig har de nok folk nede i skredgropa, men 2. januar er hun på plass, klar for et 12-timers skift.

På dette tidspunktet er det kameraer overalt og hektisk virksomhet med nødetater og frivillige.

– Jeg fikk på meg sikkerhetsutstyr, redningsvest og gps-tracker. Selv om alle var ivrige etter å komme i gang hang det et alvor over oss. Alle vi møtte hadde et forhold til menneskene vi leitet etter, det blir en veldig spesiell stemning av det.

Når Eva er nede i skredgropa, er det fortsatt håp om å finne overlevende, og politiet gjør søk med hund i området.

Det er lagt ut styrofonplater så de skal kunne bevege seg rundt i skredgropa, og der hundene markerer, begynner gravearbeidet. Mens Eva er på vakt finner de tre omkomne.

– Som paramedic er primæroppgaven min å bidra med livreddende innsats. Vi hadde et sterkt ønske om å finne alle, men når vi ikke finne noen overlevende, var det i alle fall viktig å finne de savnede, så de pårørende fikk svar, sier Eva.

I etterkant har hun blitt kåret til «Årets modigste kvinne» av magasinet Tara. Den vant hun for innsatsen under redningsarbeidet etter leirskredet, og i juryens begrunnelse het det blant annet at «vinneren er en flott representant for alle redningsarbeidere og helsearbeidere som hver dag står på for å redde liv og hjelpe mennesker i nød».

– Jeg skulle ønske vi hadde funnet noen overlevende, men jeg har gjort jobben min og kommer til å gjøre den neste gang også – selv om det har vært noen inntrykk jeg har måttet bearbeide etterpå. Og så vil jeg understreke at jeg bare har gjort jobben min. Prisen mottok jeg på vegne av alle som var involvert i redningsaksjonen, sier hun.

Eva har vært i Gjerdrum en gang etter de dramatiske døgnene på jobb i januar.

– Når man står i det er det en forventning om at man skal være profesjonell. Man blir veldig fokusert på jobben man skal gjøre, og det gjør man jo. Så kommer tankene rundt det etterpå. Jeg har vært i Gjerdrum en gang etterpå, og det var veldig spesielt. Skredkanten er den samme, men det er tydelig at det har vært bevegelse etterpå. Hele området viser hvilke krefter som har vært i sving. Jeg er glad for at alle har blitt funnet, at det ikke ligger noen der ute, sier Eva.

Mistet alt de eide

Mona og Stein Magne kom inn på Ahus i bare trusa, og mistet alt de hadde i leirskredet. Nyttårsaften 2020 tilbrakte de på sykehuset. Da de ble utskrevet visste de ikke hvor de skulle bo.

– Men alle var utrolig hjelpsomme, og vi fikk låne en fin leilighet i Holter i Nannestad. Deretter fikk vi leid oss en annen leilighet i Nannestad, sier Mona.

Hun har bodd over 40 år i Gjerdrum, og nå har paret bestemt seg for å flytte tilbake til bygda. Flytteeskene er allerede pakket, og Mona forteller at de regner med å ha kommet ordentlig inn i løpet av de første dagene i januar.

– Vi flytter til en blokk i sentrum, forteller Stein Magne.

I dag syns begge at det de opplevde natt til 30. desember i fjor er litt uvirkelig.

– Det er litt vanskelig å ta innover seg. Det går greit nå, vi har prata veldig mye om dette, og har også fått profesjonell hjelp. Det har nok vært viktig at vi har klart å sette ord på det som har skjedd, og vi syns vi takler det bra. Men med en gang var det veldig tøft. Vi var veldig sårbare og tålte ingenting de første tre ukene. Jeg slet også med å gå og legge med uten å være fullt påkledd, sier Mona.

– Det er fortsatt mye vi savner som vi skulle hatt, men det er ting som kan kjøpes for penger. Jeg var redd for at jeg skulle gjennomgå skredet gang på gang, men bortsett fra at vi har hatt hvert vårt mareritt, har det gått fint. Livet er forholdsvis normalt igjen. Men det er klart at de blir spesielt den 30. desember igjen, vi blir nok litt mer skjøre akkurat da. Selv om det gikk bra med oss, er det forferdelig for de som mistet sine.