Ufordragelige, steinrike nevemagneter

«Exit 2» er en ny, flott, vemmelig runde med rike rauhål. Heldigvis kommer damene.

«Exit», sesong 2, norsk drama, åtte episoder. Med: Agnes Kittelsen, Simon J. Berger, Tobias Santelmann, Pål Sverre Hagen, Jon Øigarden, Ine Willmann m.fl. Skrevet og regissert av Øystein Karlsen. Premiere på NRK TV fredag 5. mars.

Vi tror vi vet at folk med mye penger gjør mye gale, men er det virkelig så gale som dette? Kanskje? Og uansett blir det god tv-underholdning av rike rauhål som gjør stor suksess samtidig som de går til grunne.

Finanscowboyene og nevemagnetene Henrik, William, Adam og Jeppe er akkurat like ufordragelige og like rike som da vi forlot dem. William har vært på luksus-re-hab og vet ikke helt hva han skal gjøre når det arrangeres innendørs hønsejakt for å bestemme kveldens rusmiddel. Pål Sverre Hagen er veldig god som dypt plaget riking-rauhål med kjempestore psykiske problemer, null samvittighet og hang til psykose.

Som i første sesong har serieskaper Øystein Karlsen lagt inn et par pedagogiske monologer som forklarer aksjehandel, hvitvasking og innsidehandel. Smart for alle som ikke vet hvordan slikt foregår. Manuset byr også på enormt mange one-linere om både penger, lykke, moral og kvasifilosofiske samfunnsbetraktninger som de fire cowboyene spytter ut med forakt. Damene har også fått mer plass, både de som er på jakt etter hevn og de som bare prøver å finne et fotfeste i kjølvannet av sine menns omgang med kokain, prostituerte og tvilsomt tjente penger.

Bensinen i sesong 2 er Hermines (Agnes Kittelsen) jakt på selvstendighet og hevn over svenske-sosiopaten Adam (Simon J. Berger). Kittelsen spiller glimrende som 30 prosent sint, 30 prosent kald, 30 prosent sårbar og 10 prosent finanslærling. Hun blander seg inn i opsjonene og innsidehandelen som skal skaffe kvartetten nye titalls millioner, og i den fortellingen dukker også Sofia Helin opp i en fin birolle.

Skuespillerne er virkelig den store beholdningen her. Tobias Santelmann veldig god er kalkulert kjekkas med stor familie og sexavhengighet. Jon Øigarden er strålende som kynisk, passiv-aggressiv hurragutt, Simon J. Berger som kald og hevngjerrig. Og rundt dem er det koner, unger, au pairer og andre som veier opp for mennenes tvilsomme moral og forferdelige omgang med andre mennesker.

De er alle brikker i en stor fortelling om penger, moral, svindel og samvittighet som også i sesong 2 har en finfint driv, er godt fortalt og spilles med stor overbevisning.

Serien svakeste punkt er omgangen med musikk, som er overtydelig, forutsigbar og krampaktig understøttende til handlingen. Det er jo på grensen til genialt å spille Sinatras «New York, New York» når Hermine reiser til ... New York! Eller Rage Against The Machine når noen er litt sinte.

Det aller meste fungerer veldig godt i andre runde av «Exit», og for alle oss i sjiktet rundt medianlønn er innblikket (ja ja, det er fiksjon basert på en slags virkelighet) i de rikes turboverden fascinerende. Vi får små innblikk i troféjakt i Afrika, maskeradefester, dunkle møter med overlevering av konvolutter og hele det dekadente, nyrike overklasselivet til dem som har mer penger enn de klarer å bruke.

Rundt halve serien går før det dukker opp små lommer av samvittighet og sprekker i kjekkaseriet hos gutta boys. Den balansen kommer i grevens tid, for en god stund er det en orgie i raske biler, narko, kjappe kommentarer, betalte damer og bajaser som drysser tusenlapper over dem. Plutselig handler det om folk igjen, ikke om penger.

Serien er « ... basert på samtaler med fire menn» som lever dette livet. En av grunnene til vår fascinasjon, som regissert av Øystein Karlsen klarer å holde på, er at vi hele tiden lurer på om det virkelig kan være så gale?

For gale er det.