Fredriks gavepakke til Erna i «Debatten»

Skandalen rundt aksjekjøpene til Erna Solbergs ektemann Sindre Finnes kommer utvilsomt til å gå inn i historiebøkene.

Gårsdagens mediemaraton kommer antakelig også til å gå inn i lærebøkene på høyskoler og universiteter – i fagene journalistikk og kommunikasjon.

Maken har jeg verken hørt eller lest om, langt mindre opplevd selv.

Bakgrunnen er selvsagt «informasjons-tomrommet» som oppsto etter den dramatiske pressekonferansen fredag 15. februar, der Solberg/Finnes-gate ble presentert i all sin spektakulære gru, og framleggelsen av Høyres tidslinje tirsdag denne uken.

Jeg mente selv at når ingen i ledelsen av Høyre ville stille opp i «Debatten» samme kveld for å tegne og forklare, så var det en merkelig klønete avgjørelse av partiet.

Så tok da sannelig Erna Solberg selv skjeen i en annen hånd i går:

I løpet av en 13-14 timers lang arbeidsdag gjennomførte hun hele 15 en-til-en-intervjuer med ulike medier utenom NRK. Deretter stilte hun i NRK Dagsrevyen, og til slutt hos Fredrik Solvang.

Jeg fikk med meg de fleste, og i nesten alle ble Erna Solberg slept gjennom alle detaljer som er mulig å tenke seg. Hun ble grillet på datoer og tidslinjer, og ikke minst hvorfor hun ikke reagerte da, eller da – eller kanskje enda tidligere.

For å slå det tydelig fast:

Erna Solberg var god. Ingen av de mange skarpskodde og godt forberedte journalistene jeg så, klarte å sette henne fast. Noe nytt kom fram, men etter min vurdering ikke noe avgjørende.

Hun måtte innrømme at hun burde ha sjekket selvangivelsen og likningsattesten til ektemannen bedre i 2021, da formuen hans gjorde et hopp. Og hun vedgikk å ha lest papirutgaven til Finansavisen allerede 2. september, flere dager før de samme opplysningene sto i E24 – de som ga henne en så «uggen følelse».

Og hun var gjennomgående flinkere til å påpeke at fadesen var hennes ansvar.

Les mer av Erik Stephansen

Men ellers gikk det i utdypinger og forklaringer, og detaljerte svar på utkrøpne spørsmål som vi journalister liker å vise at vi er så flinke til å stille.

I 15 halvtimes intervjuer på rappen, 16 med Dagsrevyen.

Derfor gjorde Fredrik Solvang og redaksjonen et helt logisk valg da de bestemte seg for å snakke mer om følelser, ta en mer menneskelig inngang. 40 minutter med mer av det samme kjøret kunne rett og slett bli for mye.

Samtidig ble dette valget selvsagt en ren gavepakke for Erna Solberg.

For nå kunne hun få vise fram sin menneskelige side. Nå kunne hun få fortalt at hun også synes synd på sin Sindre. At han i mange år har ofret mye for å støtte henne. At det er en viktig del av hennes liv å være gift med ham.

Om hun har vært sint?

Ja, men mest av alt har hun vært lei seg. Nå har de hatt noen gode dager sammen, og heldigvis er hun en robust person, med mange venner rundt seg. Så hennes mentale helse er god. Nå gjelder det å finne fotfeste, finne et fundament for et fortsatt samliv.

Om hun har vurdert å skille seg?

Nei, Sindre og hun har hatt et langt forhold sammen, og de har barn sammen. Familien har alltid vært viktigst for henne, det er den langtidsinvesteringen som betyr mest. Dessuten har hun alltid sagt at det er viktig å ikke ta langsiktige beslutninger når du står midt i stormen.

Noen fikk sikkert en tåre i øyekroken.

Og mer skulle det ikke til før det ble rene klagestormen mot NRK på sosiale medier, fra folk som mente at Solvang var blitt for pusete, at all kritisk journalistikk var lagt vekk, at dette mest av alt liknet på en parterapi-time hos «Lindmo».

Og da hjalp det lite at også Fredrik Solvang mot slutten av programmet forsøkte å sette Erna Solberg fast, uten å lykkes i særlig grad, han heller.

Helt uavhengig av hvordan det går til slutt i balladen om Erna Solberg og Sindre Finnes, tror jeg at håndteringen av saken vil bli livlig diskutert i lang tid framover. Journalistikken også.

Om Erna Solberg ikke akkurat blir stående som Prinsessen som ikke lot seg målbinde, tror jeg både tilhengere og motstandere vil enes om at dette var en bemerkelsesverdig prestasjon.

Når det gjelder kritikken mot Fredrik Solvang, tror jeg den helst kom fra folk som ble frustrert over at Erna Solberg klarte seg bare så altfor godt.