Dag Erik Pedersens sønn døde før årets Mesternes mester – Vestfold og Telemark

Han har holdt mange taler i sitt liv. Ofte i forbindelse med hyggelige arrangementer. Som da han ble kåret til årets TV-navn.

I sterk kontrast står den talen som Dag Erik Pedersen måtte holde foran et produksjonsteam med 70 personer i august 2019.

Seks intense uker i Kroatia lå foran dem med innspilling av Mesternes mester. Samtidig befant han seg midt i den svarteste sorgen han har opplevd. Han måtte fortelle dem at han hadde mistet sønnen.

Den fødte optimist

Dag Erik var tolv år gammel da han fikk sin første sykkel. Den var blytung, og han tapte stort sett hvert eneste løp.

Faren hans pleide ofte å si «Nå kan det bare gå én vei, Dag Erik – og det er oppover!». Den motivasjonen gjorde at han aldri ga seg. Til slutt ble han proffsyklist.

I høst lå farens ord som et ekko i hodet hans. Dag Erik ønsket at den ellevte sesongen av Mesternes mester skulle bli minst like bra, om ikke bedre enn de han hadde laget tidligere. Helst perfekt.

Men de mørke følelsene slet ham i alle retninger. Den ene stunden var han full av håp, og tenkte at dette skulle han klare. Andre dager følte han seg motløs. Kunne han klare å jobbe nå?

For Simen

Som vanlig reiste han ned noen dager i forveien for å lade opp. Etter å ha vært omringet av familie, venner og en krisepsykolog i flere uker.

Nå skulle han være alene i åtte dager. For å samle energi og solstråler. Trene, sove ut og bare være.

Men han var nummen i både kropp og sinn. For første gang kjente han hvordan sorgen gjorde fysisk vondt.

– Den sorgen etter å miste sønnen din, alt annet fortoner seg som en flis i fingeren. Det er så vondt at du må oppleve det, for å forstå hvor jævlig det er.

Før han kunne starte på en ny dag gikk han ut på terrassen. I tankene var han sammen med sønnen Simen. Han formet to fingre som et fredstegn, og strakte dem mot sola.

Han forestilte seg at Simen sa «Dette fikser du, daddy!». Selv på de tyngste dagene svarte Dag Erik tilbake. «Simen, vi går på!».

Men å balansere jobb med sorg var tungt. Han hadde aldri kjempet i en så bratt oppoverbakke før.

Telefonen

Han ba kollegene om hjelp. «Sammen er vi det beste laget» var en del av budskapet i talen han holdt for produksjonsteamet i august.

Han fortalte om tragedien som rammet ham og familien. Om de vonde minnene fra en av de siste dagene i juni.

Telefonen fra ekskona hadde vekket ham midt på natta.

– Dag Erik, vi har mistet Simen.

Han hadde problemer med å ta ordene innover seg. Den gode, fine gutten deres. Det føltes helt uvirkelig.

De som hadde vært så nære. Det var vanskelig for Dag Erik å se for seg et liv uten sønnen.

Sammen delte de interessen for musikk. Beatles var favoritten. De heiet på Liverpool og sang «You'll never walk alone» sammen.

De var med på samme quizlag med resten av familien på marinaen i Helgeroa om sommeren. Og det var Simens fortjeneste at «La Famiglia» ofte lå på førsteplass.

Nå kunne de ikke lenger skåle med ham, og glede seg over nok en seier.

Den lange ferien

Etter at det verste sjokket hadde lagt seg, gikk sorgen over i en ny fase. Det meste føltes meningsløst.

Mesternes mester har i alle år vært årets store høydepunkt for ham. Nå fant han ikke motivasjonen. Selv om solstrålene i Kroatia skulle fylt ham med ny energi. Denne gangen var det vanskelig å lade batteriene.

Da han tok fatt på innspillingen slet den rutinerte programlederen med å holde på konsentrasjonen. Han som er vant til å sjonglere mange baller, fikk fullstendig jernteppe.

Bare noen uker før hadde han planlagt begravelsen til sitt eget barn. De hadde tatt et siste farvel i den samme steinkirken som Simen ble døpt i for 32 år siden.

Simen orket ikke å leve mer. Ingen i familien visste at han hadde så mørke tanker om livet.

Etter begravelsen erklærte familien unntakstilstand, men Dag Erik hadde ikke noe valg.

For å skyve på oppstarten av Mesternes mester var ikke et alternativ. Med så mange mennesker i sving, visste han at showet måtte gå sin gang.

• Trenger du hjelp? Mental helse har åpent hele døgnet på telefon 116123. Kirkens SOS kan nås på telefon 22 40 00 40.

Hvilepuls

Selv om han sto midt i livets hardeste motbakke, kjente han en svak medvind i ryggen. Et lite dytt i riktig retning. Han fant tilbake til biter av sitt gamle jeg foran kameraene.

Mye takket være de tre døtrene Andrea, Sunniva og Selma. De var sammen med faren under innspillingen. Hadde det ikke vært for dem, ville han aldri klart å gjennomføre.

For døtrene var det en selvfølge å reise til Kroatia for å støtte faren. Det var godt for dem å være sammen.

Etter at vinneren av Mesternes mester var kåret og det var tid for dra hjem, kjente Dag Erik på en vemodighet. Det gjør han alltid når en sesong er ferdig, men denne gangen ble overgangen spesielt merkbar.

Så fort han satte beina innenfor døra til huset i Helgeroa skjedde det noe med ham. Han kunne slappe av, og kjenne hvilepulsen for første gang på lenge.

Det føltes rart og tomt å være alene igjen. Men også godt å kunne gå over til et nytt kapittel i livet.

Kun én vei

Åtte måneder etter avskjeden med Simen er savnet fortsatt stort. Når Dag Erik går inn på treningsrommet ser han det siste bildet han tok av sønnen. Han gruer seg like mye til å se det hver gang.

Tiden står stille de minuttene han sitter der. Vårsolen hadde skint som en stor lyskaster på Simen den dagen bildet ble tatt. Dag Erik kysser to fingre, stryker de over bildet og går ut.

– Sorgen vil alltid være der, men du lærer deg å leve med den.

Nå gleder han seg til nye utfordringer. Gjerne en ny programlederjobb. Eller kanskje tar han tastaturet fatt, og skriver en ny bok.

Igjen hører han ekkoet fra stemmen til faren i hodet. Fra nå av kan det bare gå oppover.