Harald Eia spiller Mikkel Nivas far i «Førstegangstjenesten»: – Kan bare hamre løs
Nok et kjent fjes dukker opp i andre sesong av «Førstegangstjenesten». Denne gangen er det Harald Eia, i rollen som Lauritzens fraværende pappa.
Oppdatert for mindre enn 3 timer siden
– Det var veldig gøy. For de er jo veldig lekne, Mikkel og Herman, så det er veldig morsomt å spille med dem, sier Harald Eia.
Han spiller i den siste sesongen av Herman Flesvigs «Førstegangstjenesten» sammen med sin humorkompanjong Bård Tufte Johansen, som var med allerede i første sesong.
– Det er vanskelig, fordi du kommer inn som en gjest. Og Bård og jeg har vår egen spillestil og vår egen måte å gjøre ting på, så vi følte vi trampet noe jævlig inn, sier Eia, og fortsetter:
– For eksempel Hermans karakter Tanja Laila, den karakteren snakker så lavt, og Bård og jeg snakker høyt. Så vi var veldig bekymret for å være de voksne som kommer inn på festen og skal være med å danse og bare velter ting.
les også
Hylles etter «Førstegangstjenesten»: - Målet mitt er å spille i Kaptein Sabeltann«Førstegangstjenesten» glimtet til med rekordhøye seertall da første del av sesong to slapp forrige fredag.
Første episode hadde mandag totalt 1.373.000 seere. Dette er inkludert seing i NRK TV og med en markedsandel på 53 prosent.
– Ganske mørktDet er først i aller siste episode at Eia dukker opp på skjermen. Han spiller Mikkel Nivas karakter Lauritzens fraværende far.
Niva har selv erfaring med å ha en fraværende pappa, noe han lagde en dokumentar om i 2018 på NRK, som heter «Uten pappa». Det har vært et tilbakevendende humorpoeng i Niva og Flesvigs podkast «Friminutt», der Flesvig ofte erter Niva for nettopp dette.
– Det blir på en måte en parodi på en parodi, med en liten bit av «Friminutt» også i «Førstegangstjenesten», sier Niva, og legger til:
– Men dette er på ingen måte et portrett av min egen far, eller min egen historie. Men heller et bilde på noe jeg tror mange kan kjenne seg igjen i – foreldre som surrer.
les også
Josefine Frida Pettersen forteller om plagene: – Fikk så vondtEia syns det var veldig gøy å spille nettopp denne karakteren.
– Han er en sånn svikefull løgner, som lover gull og grønne skoger, men aldri holder løftene sine og prioriterer rusen fremfor barna, sier han.
– Det er egentlig ganske mørkt.
Likevel syns Eia det fungerer godt:
– Det er veldig gøy, for det er sjelden man lager humor på noe som er så sårt. Det er nesten en regel i komedie at hvis man syns synd på noen – skikkelig på ordentlig – så ler man ikke. Sånn at med dårlige foreldre, da ser man for seg utrolig trise og søte barn, med en vond oppvekst, og det er ikke noe morsomt, forklarer han.
– Men det morsomme med Mikkel, er at han er blant de folkene hvor det faktisk er gøy å tenke på at han blir skuffet gang på gang og aldri lærer. Mikkel er så herlig type, for du kan bare hamre løs på han uten at du føler det gjør noe. Han bare ler og ler.
Komikeren forklarer at dette skapte et fritt rom på sett.
– Det gjør det mulig å lage humor om en så vanskelig ting.
les også
Rekordhøye tall for «Førstegangstjenesten»Niva sier «Førstegangstjenesten» håndterer temaer som dette flere ganger.
– Når man tuller med den tematikken og sånne ting, så ufarliggjør man det på en måte. Det er målet med den vitsen om han faren – man skal kunne tulle med de mørke tingene og alle typer folk. Ufarliggjøre og synliggjøre. Omsorgssvikt er et tilbakevendende tema i hele serien, så det viser vi mye. Vi tuller også med andre alvorlige ting. Vi tar det veldig på alvor – man skal ikke le av, men med, sier han.
Om å jobbe med Harald Eia og Bård Tufte Johansen sier Niva:
– Det er det som er så gøy. De sier vi er lekne, men det er jo akkurat sånn de er og. Vi har en tanke om hva de skal gjøre og hvem de skal være, også kommer de og bygger på det. De tar det på alvor, gjør det smartere, analyserer og gjør det best mulig. Det er stas.
De to har lenge vært et forbilde for Niva.
– Det her vet ikke Harald, men hver gang jeg jobber med ham eller treffer ham, så driver jeg alltid og gnisser tenner, for jeg er så sykt happy, sier han og ler.
– Så jeg er alltid veldig sliten i kjeven. Jeg tar meg selv i å prate fort og nesten mister hodet ... Det er helt rått. Det er de jeg har vokst opp med. Den selvironien var det de som fikk meg til å oppdage.