Det er slett ingen krise om Glimt ryker tidligere ut av Europa i år enn i ...

(Avisa Nordland): For slik et fotballen og slik er Glimt; få andre fenomener evner å løfte oss så høyt, eller sende oss ned i et mer nattsvart mørke.

Det er ekte kjærlighet, til tider sterkere enn kjærligheten selv.

Det er derfor mange heller skifter kjæreste enn favorittlag. Det er derfor mange reiser Europa rundt for å følge sitt lag. Det er derfor voksne menn gråter. Sammen med stadig flere voksne kvinner.

Fotball handler ikke om liv og død, sa den legendariske engelske manageren Bill Shankly, det er viktigere enn som så.

I en tid der krigen herjer i Europa og stadig flere nordmenn står i matkø kan den uttalelsen virke nokså hjerteløs, men Shankly kom fra svært fattige kår og visste alt om nød og død.

Han vokste opp under første verdenskrig, stjal brød og grønnsaker fra butikken for å slippe å sulte og så landsbyens unge menn komme hjem i kiste.

Shankly visste derfor alt om hva fotballen betød for den engelske arbeiderklassen, de fattige massene som slet livet at seg under umenneskelige forhold i nedslitte og livsfarlige fabrikker og gruver.

Visst var lørdagens fotballkamp en virkelighetsflukt, men det var en flukt som gjorde hverdagen levelig. Og en vei ut av fattigdommen for noen få heldige. Som ham selv.

Klikk her for å abonnere på nyhetsbrev fra Norsk debatt

Den strålende TV-serien «The English Game» viser hvordan fotballen – som opprinnelig var en sport for overklassen – sakte ble overtatt av lag fra de mørke industribyene i nord; Blackburn, Darwen, Middlesbrough.

Dette var lag finansiert av bedriftseiere som bevisst brukte fotballen for å skape lokal stolthet og sikre seg arbeidernes lojalitet.

Serien viser konflikten mellom disse nye lagene, som begynte å betale spillerne lønn, og overklasselaget Old Etonians som brukte alle midler for å holde barbarene unna sin elskede amatørsport.

De var dømt til å tape, så den engelske overklassen vendte seg i stedet mot rugby og cricket og overlot den vulgære fotballen til massene.

I en tid der fotballen er del av en massiv underholdningsindustri er det lett å glemme dens beskjedne røtter, men dypest sett handler den fremdeles om det samme; bygging av lokal identitet, kombinert med en solid dose virkelighetsflukt.

Slik sett har han antakelig enda mer rett enn Shankly, den polske keeperen som ble pave: «Av alt her i verden som ikke betyr noe, er fotballen det aller viktigste.»

Les også: Klæbo og femmila: Mangler det som må til for å bli en «skikkelig» skikonge

Det er i det hele noe med keepere. En av den østerrikske forfatteren Peter Handkes mest sentrale verker heter «Målmannens angst ved straffesparkmerket», og skildrer et liv som går i oppløsning.

Og etter å ha stått i mål for Racing Universitaire Algerios i sin ungdom slo den franske filosofen Albert Camus fast at «det jeg med størst sikkerhet vet om moral og forpliktelser skylder jeg fotballen.»

Julian Faye Lund er ikke helt der ennå, men keeperplassen virker akkurat nå som Bodø/Glimts fremste akilleshæl.

Ikke fordi Faye Lund er noen dårlig keeper, men fordi det mangler en god backup om han skulle bli skadd.

Og skadd har en lang rekke Glimt-spillere vært hittil i år, nok en usikkerhetsfaktor som får fansens nerver til å sitre.

Uansett blir det godt å komme i gang, og i hvert fall få noen svar. Om de svarene vil gjøre nervene mindre, eller mer tynnslitte vil torsdagens kamp avgjøre.

Uansett er dette kun den første i en lang rekke kamper. I fjor spilte Bodø/Glimt tett opp mot 60 av dem, det kan bli like mange i år.

Ut fra det tar jeg meg i å tenke at det ikke nødvendigvis er noen krise om Glimt ryker tidlig ut av Europa denne vinteren.

Fjorårets lange vårsesong hemmet innsatsen i serien helt fram til sommeren.

Sjansene for seriegull, og ny suksess i Europa til høsten kan derfor øke om den tidlige belastningen blir mindre og laget får bedre tid til å få spillerne friske og i form.

For slik er uroens tid også, timene rett før det braker løs igjen; man garderer seg mot skuffelsen, mens man håper på mirakler.

Bodø/Glimt har levert dem før, og innerst inne tror jeg de kan gjøre det igjen.

For innerst inne et sted, under all sitringen, ventingen og uroen vokser gleden over å være i gang igjen seg bare sterkere og sterkere.