Emilie Skolmen om bestefar: – Overveldende hvor mye han ...

TV-aktuelle Emilie Skolmen (26) liker å jobbe med slekten, og mener hun har arvet gode «gamlisreferanser» fra bestefar Jon Skolmen.

Hun er komiker og skuespiller, har vært programleder og reporter, og synger om jobbsjansen byr seg. Når Emilie blir å se i julekalenderen «Jul i Blodfjell II», kan det sees som en naturlig forlengelse av en tidlig glede ved å spille en rolle.

– Det er kjedelig med sånne barn som skal opptre hele tiden, men jeg var nok dessverre et av dem. Jeg har en familie som har vært veldig applauderende. Men jeg hadde en sjenerthet i meg, også. Jeg har hørt at jeg var sjenert da jeg kom og sjenerende da jeg dro, sier Skolmen og flirer.

– Jeg ble veldig fort husvarm. Jeg har alltid elsket å kle meg ut og holde på – filme meg selv, redigere og lage rare greier.

Det var likevel ikke opplagt at det skulle ende med opptredener som yrke.

– Jeg hadde en periode på videregående der jeg definitivt ikke skulle gjøre noe innenfor kultur overhodet. Da skulle jeg bli ingeniør eller jurist. Det var vel et slags opprør – et veldig lite rebelsk et, sier hun.

Opprør da altså mot yrkesvalgene til påfallende mange i familien: Bestefar Jon Skolmen, hans søster Eli Skolmen Ryg, onkel Christian Skolmen, mor Tine Skolmen og morens kusiner Anne Ryg og Hege Schøyen – og tremenning Jakob Schøyen Andersen.

– Hva opplever du selv at du har fått i arv fra din bestefar og andre familiemedlemmer som opptrer?

– Jeg vet ikke om det har hatt så mye å si at de har drevet med det de har drevet med. Men vi har alltid ledd mye og hatt mye gøy. Det har stått høyt hos oss og vært veldig viktig, understreker hun og fortsetter:

– Med bestefar ble jeg alltid sittende og se på gamle opptak av Grethe Kausland og Dizzie Tunes. Så jeg har nok fått noen gamle referanser jeg har et veldig nostalgisk og godt forhold til. Jeg er kanskje litt gamlis: Da vennene mine var på Øyafestivalen for noen år siden, var jeg på Tony Bennett-konsert i Operaen. Jeg var også på Lill Lindfors i Konserthuset. Det var en stor drøm, og jeg var den eneste uten grått hår.

Når man er en som etter eget utsagn «elsker en god parykk», var det også fordeler i familien:

– Bestefar hadde tatt med seg veldig mange kostymer fra ting han hadde vært med på, så jeg var alltid utkledd, uansett hvilken setting det var. Det var stor stas.

– Jon Skolmen anses nærmest som en folkeskatt som er gått tapt. Hvordan opplever du at så mange har et eiendomsforhold til din bestefar?

– Jeg må innrømme at jeg har tenkt lite på det. Jeg har visst at han har vært godt likt, men det var først da han gikk bort jeg ble mer bevisst på det. Det var noe veldig fint å se hvor mye han har betydd for veldig mange mennesker, sier hun og fortsetter:

– Jeg fikk også sett mye mer av hva han har gjort og hvor tidløst det var. Den sympatiske humoren tror jeg mange har likt: Den lune som aldri sparket nedover. Det var typisk ham som person: Han var veldig snill og livredd for å snakke noen ned. Det var overveldende hvor mye han har betydd for veldig mange. Det syntes jeg var så fint! Det eneste jeg skulle ønske, var at han fikk se det selv.

Emilie rakk tidlig å jobbe med bestefaren – de hadde begge roller i musikalen «Annie 2» i 2005. I «Jul i Blodfjell II» spiller hun tvillingen til tremenning Jakob Schøyen og i nyinnspillingen av «Fjolls til Fjells», som kommer neste år, spiller både hun og Christian Skolmen.

– Hvordan er det å jobbe med egne familiemedlemmer?

– Det blir ikke bedre enn det! Christian og jeg har vel ingen scener sammen, men vi spilte inn i Trysil og fikk noen lange bilturer sammen. Det beste er tiden man får i bil, synes jeg! Da får man virkelig pratet, så det var hyggelig. Og Jakob og jeg er veldig nære, så det har vært veldig gøy å spille tvillinger, forteller hun.

Før skuespillet tok henne, gjorde Emilie flere forsøk på å studere ved Universitetet i Oslo.

– Jeg elsket det! Først og fremst fordi jeg alltid har drømt om å være «en sånn som går på Blindern». Det var veldig identitetsskapende og riktig, følte jeg da. Og jeg har jo begynt på Blindern omtrent hvert år siden, men har aldri fullført noen ting, medgir hun og ler før hun forklarer:

– Det er også fordi jeg har vært heldig og fått gøyale jobber, og ikke klart å sjonglere det. Men jeg har begynt på medievitenskap, musikkvitenskap og kjønnsstudier. Og jeg har ikke gitt opp helt ennå!

– Hva vil du selv kalle deg?

– Jeg har ikke satt noen merkelapp. Jeg synes jeg er heldig som har fått lov til å gjøre mye forskjellig – og har veldig lyst til å fortsette med den variasjonen.